Innledning
Mellom 1030 og omtrent 1500 var Norge i Middelalderen, en epoke kjennetegnet av krigføring, økonomisk utvikling og politisk uro.

Denne perioden var preget av mangel på elektrisitet, som er en ressurs som vi tar for gitt i dag. I stedet var det vanlig å bygge festninger og slott, som var kongens hovedkvarter, og som fortsatt finnes rundt omkring i landet.

På 1100-tallet var det rundt 200 000 mennesker i Norge. På bare to hundre år hadde folketallet trolig fordoblet seg, og dette var en periode med betydelig vekst og utvikling i samfunnet.

Utdrag
På den tiden var det ikke vanlig med madrasser, puter eller myke dyner i sengene. I stedet ble det brukt halm som fyll, som sjelden ble skiftet og som var infisert med lopper og lus.

På denne tiden var det liten kunnskap om sykdommer, og som et resultat var det utbredt sykdom blant mennesker.

I år 1349 ble Norge rammet av den dødelige pesten, svartedauden, som tok livet av omtrent halvparten av befolkningen. Dette var en fryktet tid som etterlot seg dype spor i landets historie.

Fra år 1300 ble det vanligere for folk å bli leilendinger og betale store deler av avlingene sine til kongene. Dette var en periode med økende økonomisk ulikhet og sosial uro.

I middelalderens Norge hadde kongene høy respekt fra folket, til tross for høye skatter. Kong Sverre, en betydelig leder, vokste opp på Færøyene med sin mor Gunnhild og visste ikke hvem faren var før han var 24 år gammel.

Etter å ha fått vite at hans far var den norske kongen Sigurd Munn, bestemte Sverre seg for å reise til Norge og kjempe om tronen.