Innledning
Fram til 1800-tallet ble middelalderen gjerne sett på som en mørk periode hvor religion og overtro dominerte over fornuft og vitenskap. Men i dag ses den mer på som en mangfoldig tid.
Mange tenker kanskje på noe mystisk og gammeldags når de hører ordet middelalder, for eksempel riddere med sverd og lanse eller middelalderborger, også videre, og dette har gitt inspirasjon til flere dataspill, for eksempel med navnet «medieval» i tittelen, eller fantasy- fortellinger sånn som den kjente «Ringenes Herre» skrevet av Tolkien.
Mye av kunsten hadde kristent religiøst innhold, og det gjaldt også bildekunst, litteratur og musikk. Religion og Gud var viktig, man så på livet som en mellomstasjon på veien mot døden.
Men det vokste også frem en ikke-religiøs litteratur, nemlig en høvisk litteratur (høvisk betyr hoff-lig) rundt kongehoffene i Europa. Litteraturen omfattet for eksempel ridderdiktning som ga et nytt syn på kjærlighet – tidligere hadde det bare være en fornuftig avtale mellom slekter, mens nå var det mer følelser involvert.
En annen litteratur på den tiden er norrøn litteratur, som består av sagalitteraturen, det vil si islendingesagaer (også kalt ættesagaer) og kongesagaer.
Utdrag
Renessansen og humanisme, 1350-1600 Vi gikk nå over fra å ha Gud i sentrum, til å ha mennesket i sentrum; mennesket fikk nå en
egenverdi, og følelsene ble viktige.
Et eksempel er Michelangelos statue av David før han skal angripe Goliat, hvor han holder en slynge.
Står man langt unna, ser han selvsikker ut, men går man nærme ansiktet hans kan man se usikkerheten og at han er bekymret. Rynkene i panna viser en viss indre uro.
I bildekunsten ble kontrasten mellom middelalderens og renessansens malerkunst stor når det gjelder motiv og framstillingsteknikk.
Bildene skulle nå framstilles med realistiske detaljer og virke flerdimensjonale, den nakne kroppen ble dyrket og skulle framstå naturlig, gjerne i bevegelse, og menneskene kunne godt vise følelser eller være flertydige, som for eksempel Mona Lisas smil.
Den enkelte kunstneren fikk større betydning, i motsetning til middelalderen ble det nå vanlig å signere verkene sine – kunstneren ble ikke lenger sett på som en håndverker, men som skapende geni, og fikk status i samfunnet.
Renessansens interesse for mennesket som midtpunkt og målestokk for alle ting kalles med et samlebegrep for humanisme.
Humanister arbeidet med å studere og nedtegne antikkens språk, litteratur og filosofi, ettersom antikken var «forbildet» til tiden, «renessanse» betyr derfor «gjenfødelse».
Legg igjen en kommentar