Innholdsfortegnelse
Problemstilling
Ivar Aasen (1813-1896) – Landsmålets far
Knud Knudsen (1812-1895) – Kamp for den ”dannede dagligtale”
To vegar – eitt mål?
Forfattarane og språket
Landsmålet – ein farleg konkurrent
Jamstillingsvedtaket og målparagrafen
Kjelder
Utdrag
Problemstilling:
På hvilken måte uttrykte Ivar Aasen og Knud Knudsen forskjellige tilnærminger til språkutfordringene Norge stod overfor som nasjon?
Hva var deres felles synspunkter? Og hvordan utviklet språksituasjonen seg fram til starten av det 20. århundre?
I perioden fra 1814 til 1850 begynte den spirende språkstriden i Norge. Etter å ha løsrevet oss fra unionen med Danmark økte nasjonalfølelsen, og spørsmålet om hva slags skriftspråk vi skulle ha ble stadig mer aktuelt.
Skulle vi beholde dansk som skriftspråk, fornorske dansk eller lage et eget skriftspråk? Valget sto mellom dansk, dansk-norsk eller norsk.
I 1830-årene brøt språkstriden ut for fullt, og Peter Andreas Munch og Henrik Wergeland var blant de mest aktive.
I løpet av 1840-årene gjennomførte Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad Wergelands fornorskingsprogram, mens Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe utviklet sin egen muntlige, norske fortellerstil på dansk.
Fra 1850 tok linjene virkelig form, og både landsmåls- og fornorskingslinjen ble snart en realitet. Dette la grunnlaget for dagens nynorsk og bokmål.
Midt på 1800-tallet stod Norge overfor en stor utfordring som både var pedagogisk og nasjonal. Med økende behov for folkeopplysning, økte også behovet for å lære dansk.
Det faktum at mennesker som snakket norske dialekter måtte lære et skriftspråk som hadde sine røtter i et annet land, ble ansett som et nasjonalt problem.
Det var på tide å gjøre opp med det danske skriftspråket.
Etter 1850 ble begge linjene som P.A. Munch og Henrik Wergeland skisserte på 1830-tallet realisert: et helt nytt norsk skriftspråk og en fornorsking av det danske skriftspråket.
Et stort spørsmål på den tiden var om det var mulig å gjenvinne selvtilliten når flertallet av befolkningen leste og skrev dårlig.
Både bønder og borgere var enige om at vi trengte et skriftspråk som lå nærmere talemålet. Å beholde det danske skriftspråket var dermed en dødfødt løsning.
Det viste seg at to menn fra folket skulle stå for løsningen på dette problemet.
Bondesønnen Ivar Aasen realiserte sitt landsmål, basert på dialekter, mens husmannssønnen Knud Knudsen utviklet sin fornorskingslinje basert på talemålet i overklassen i de større byene i Norge.
Legg igjen en kommentar