Norsk språkhistorie

Innledning
Før 1814 var Norge i stor grad påvirket av Danmark og det danske språket. I løpet av den langvarige unionsperioden med Danmark ble viktige religiøse tekster som Bibelen, salmeboken og katekismen kun utgitt på dansk.

Boktrykkerne var lokalisert i Danmark, og alt lesestoff var derfor trykt på dette språket. Selv da den norske loven til Christian IV ble introdusert i 1604, var den skrevet på dansk.

Utdrag
I 1905 valgte Norge å avslutte unionen med Sverige og ble en selvstendig nasjon med konge. Riksmål og Landsmål var de offisielle språkene i Norge på denne tiden. Riksmålet var i stor grad lik dansk, og derfor måtte fornorskningsprosessen fortsette.

Etter at Knud Knudsen døde i 1895, ble arven hans tatt opp av Moltke Moe, sønnen til Jørgen Moe. Moltke Moes hovedargument for større fornorsking av skriftspråket var at dansk rettskrivning hindret utviklingen av norsk kultur.

Til slutt gikk også de som ønsket å beholde dansk skriftspråk over til fornorskingslinjen på grunn av økningen i populariteten til landsmålet.

I 1907 ble det innført en reform som krever at alle som tar examen artium, skriver to norskspråklige stiler; en på landsmål og en på riksmål. I 1909 brukte over 1300 skolekretser landsmål.

I de første tiårene av 1900-tallet vokste det fram en ny norsk samfunnsstruktur. Industrialiseringen førte til sentralisering, spesielt i byene på østlandet.

Arbeiderklassen fikk politisk innflytelse og makt både i kommunene og på Stortinget. På lang sikt førte endringer i befolkning og politikk til endringer i forutsetningene for skriftspråket.

I 1907 ble språkreformen innført, og det ble klart at den brøt med dansk-norsk. De myke konsonantene (b, d, g) ble byttet ut med harde konsonanter (p, t, k).

Reformen ble raskt tatt i bruk i skolene, og bøker ble trykt i henhold til den nye rettskrivningen. Knud Knudsens ideer om fornorsking hadde fått stor innflytelse og seier.

Reformen i 1917 fortsatte arbeidet med å bringe det dansk-norske riksmålet nærmere det norske talespråket. Landsmålet gjennomgikk også endringer ved at man tok i større grad hensyn til østlandske dialektformer.

Hovedtanken bak reformen var å slå sammen riksmål og landsmål for å få et felles skriftspråk for Norge. Reformen i 1917 møtte motstand, spesielt fra konservative krefter som mente at de nye valgfrie formene som ble introdusert, var for radikale.

Moltke Moe fortsatte å arbeide med ideen og introduserte begrepet "samnorsk" for de to sammensmeltede formene av norsk. På 1920-tallet fikk mange kommuner og fylker nye navn.

For eksempel ble Kristiania til Oslo, Steinkjær til Steinkjer og Bratsberg ble til Telemark. I 1917 var det også en stor utskifting av æ til e, og derfor ble navnet Steinkjær.