Innledning
Selv om Norge oppnådde selvstendighet i 1905 og det var en feststemning som fulgte med det, var det klart at landet i flere hundre år hadde vært underlagt andre makter.
Danmarks innflytelse var spesielt synlig. Rundt tiden for frigjøringen var det språket som flest nordmenn skrev, svært likt dansk, mens bare et lite mindretall brukte landsmål.
Utdrag
Først og fremst kom det til mange nye skolekretser som begynte å bruke landsmål. Ikke alle hadde råd til nye bøker med den nye rettskrivingen, så de valgte heller å endre målform.
Den andre seieren landsmålet vant i 1907 var ikke mindre betydningsfull. Dette året ble det nemlig bestemt, til tross for store protester fra riksmålsfolket, at elevene skulle skrive to stiler til eksamen artium - en på riksmål og en på landsmål.
Denne avgjørelsen har stått seg helt til i dag, og diskusjonene rundt den har også fortsatt. Personlig synes jeg dette er et rettferdig vedtak fordi vi har hatt to likestilte skriftspråk i Norge siden jamstillingsvedtaket i 1885.
I 1910 ble landsmålet modernisert, men mye større var vedtaket som kom syv år senere. 1917-reformen skulle bli det første store skrittet på veien mot en samling av landsmål og riksmål.
Begge språkene skulle tilnærme seg hverandre, og man skulle ta utgangspunkt i folkespråket og dialektene i bygd og by, og ikke det "dannede talemål" som i 1907.
Det ble gjennomført en rekke obligatoriske endringer i skrivemåten som alle måtte rette seg etter, samt noen valgfrie uttaleendringer som skulle binde målformene enda tettere sammen.
For eksempel kunne man nå si sola på riksmål i tillegg til det gamle solen. I skolen ble 1907-reformen straks innført, og igjen førte dette til en økning i bruken av landsmål.
Det manglet ikke på reaksjoner på reformen, og debatten gikk både på Stortinget og på gata. Riksmålsfolket mente det var uakseptabelt at barn fra "dannede hjem" måtte lære "rampesprog".
Mange forsto ikke at de store tilnærmingene var frivillige, og de formene på riksmål som man måtte bruke, fantes også i det dannede talemålet. Da dette gikk opp for folk, stilnet kritikken etter hvert av.
I 1929 byttet begge målformene navn. Landsmål ble til nynorsk og riksmål til bokmål. Språkbruken i avisene var tydelig preget av parti-tilknytningen.
Venstrevennlige Dagbladet tok raskt i bruk de nye rettskrivingsreglene, mens man måtte vente i mange år før den konservative høyreavisen Aftenposten godtok det samme.
Innenfor skjønnlitteraturen var det naturlig nok mer variert hva slags språk forfatterne valgte. På 1930-tallet fikk vi for første gang oppleve et massemedium basert på talemål, og ikke skrift. Da NRK ble statlig, kom også nynorsk.
Legg igjen en kommentar