Innholdsfortegnelse
1. Norsk språkutvikling 1850-1900
2a
2b
2c
2d
2e
2f
Utdrag
1. Norsk språkutvikling 1850-1900
Hvis vi skal undersøke språkutviklingen i perioden 1850-1900, må vi gå enda lenger tilbake i historien for å finne årsakene.
Faktisk må vi reise tilbake til 1814, da Norge ble frigjort fra Danmark etter 434 års union. Vi fikk da vår egen grunnlov og eget storting, men kom likevel i union med Sverige.
Fra og med 1814 begynte man å fokusere mer på det nasjonale, og denne nasjonalistiske tanken førte igjen til et ønske om et eget norsk skriftspråk. En av de første som argumenterte for dette var Henrik Wergeland, som brukte norske ord i poesien sin.
Dette møtte stor motstand fra Johan Sebastian Welhaven, som mente at vi burde bevare det danske språket og så på Wergelands fornorsking som en trussel mot det kulturelle fellesskapet mellom de to tidligere unionslandene.
Welhaven var ikke alene om å mislike Wergelands bruk av norske ord. Også P.A. Munch mente at danske skriftspråk med noen norske ord var en forringelse av språket.
Hvis man skulle fornorske språket, mente han at man burde ta utgangspunkt i en dialekt og ha en basis fra det norrøne språket.
Rundt 1850 var det to menn som arbeidet hardt for å utvikle et norsk skriftspråk. De ønsket det samme, men hadde forskjellig syn på hvordan de skulle oppnå det. Disse to mennene var Ivar Aasen og Knud Knudsen.
Ivar Aasen ønsket å lage et nytt norsk skriftspråk med basis i flere dialekter. Han ønsket å ha et nasjonalt språk som folket kunne kjenne seg igjen i.
I perioden fra 1842 til 1846 reiste han rundt i hele landet og samlet inn dialekter. Aasen ønsket ingen påvirkning fra dansk språk, så han samlet dialektene fra utenfor byene.
I 1853 utga han boken "Prøver av Landsmaalet i Norge", som er begynnelsen på det som i dag kalles Aasen-normalen.
Det ble kalt "Landsmaalet" fordi det skulle være for alle i hele landet. I dag kaller vi det "Nynorsk". Ivar Aasen har senere blitt kalt "nynorskens far".
Legg igjen en kommentar