Innledning
Den norske Grunnloven fra 1814 innførte det vi kaller for maktfordelingsprinsippet. Makten skulle fordeles mellom Stortinget som var den lovgivende makten, regjeringen som var den utøvende makten og domstolene som var den dømmende makten.
Kongen som utpekte regjeringsmedlemmene, valgte for det meste embetsmenn. Den dømmende makten besto også bare av embetsmenn, og på Stortinget satt det også for det meste embetsmenn, fordi flesteparten av velgerne mente at de var best egnet til å styre landet.
På denne måten lå makten i Norge i stor grad i hendene på kongen og embetsmennene. Norge blir derfor i perioden 1814 – 1884 gjerne kalt for embetsmannsstaten.
Utdrag
Parlamentarisme er en styreform som gir Stortinget kontroll over regjeringen. Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget og er avhengig av å ha støtte fra flertallet i Stortinget.
Parlamentarismen ble ikke nedfelt i Grunnloven, men ble praktisert. Statsrådene satt nå kun så lenge de hadde flertallets tillit på Stortinget, og de hadde ikke lenger rett til livstids- eller langtidsmedlemskap i regjeringen.
Det var stortingsflertallet som bestemte hvem som skulle ha regjeringsmakten, og en regjering kunne ikke fortsette å styre med flertallet imot seg.
Demokratiseringsprosessen i Norge tok et viktig skritt fremover da det folkevalgte maktorganet fikk mer makt.
Men hva med arbeiderne, som utgjorde en stadig større del av den mannlige befolkningen? Grunnloven fra 1814 ga bare stemmerett til embetsmenn, borgere og menn over 25 år som eide eller leide jord.
Dermed hadde arbeiderne ingen representasjon i Tinget, og Norge kunne ikke kalles et reelt demokrati. Arbeiderorganisasjonene og fagforeningene dannet Det Norske Arbeiderparti i 1887, og i 1898 ble allmenn stemmerett vedtatt for alle voksne menn over 25 år på Stortinget.
I 1903 og 1906 vant Det Norske Arbeiderparti sine første stortingsrepresentanter, noe som ble møtt med kritikk fra konservative partigrupper som Høyre og Det moderate Venstre.
Disse gruppene tvilte på om uutdannede menn fra lavere klasser var kvalifiserte til å delta i politikken. Imidlertid kan partiets inntreden i politikken ha vært til fordel for kvinnesaksforeningene som presset på for å oppnå stemmerett for kvinner.
Høyre fryktet arbeiderstemmene, og mente at stemmerett for kvinner fra borgerskapet ville veie opp for de nye arbeiderstemmene.
Som et resultat fikk kvinner med selvstendig inntekt eller som fikk overført en del av ektemannens inntekt lov til å stemme ved kommunevalget i 1901.
I 1907 fikk disse kvinnene også lov til å stemme ved stortingsvalg, og i 1913 vedtok Stortinget at alle kvinner skulle ha stemmerett.
Legg igjen en kommentar