Innledning
Kampen om det norske skriftspråket har vært en aktiv debatt i denne perioden, og individer fra hele landet har engasjert seg og uttrykt sine synspunkter.
Det nåværende skriftspråket er et resultat av mange års diskusjoner og arbeid fra forskjellige perspektiver.
I dag har jeg planer om å gi dere en kort oversikt over språkreformene som har funnet sted siden 1905, hva som har blitt endret og responsen på dem, samt forholdene rundt den tiden.
Utdrag
1938-reformen hadde samme mål som 1917-reformen, nemlig å gradvis drive de to skriftspråkene fra hverandre.
Denne gangen var imidlertid tiltakene mye mer omfattende, og flere av de valgfrie endringene fra 1917 ble nå gjort obligatoriske.
I tillegg ble det innført en trygghetsventil i form av klammeformer, som tillot elever og folk generelt å bruke den formen de ønsket, mens skolebøker måtte bruke hovedformen.
På denne måten håpet reformistene at befolkningen gradvis ville venne seg til det nye skriftspråket uten å reagere kraftig.
Imidlertid ble noen av de radikale endringene som ble gjort ikke godt mottatt av de som kjempet for riksmålet, spesielt det faktum at de nå måtte begynne å bruke bygdemålet.
En annen årsak til sterke reaksjoner var at Oslo skolekrets vedtok å bruke et radikalt bokmål som lignet barnets talemål mer enn det dannede bokmålet, og dette påvirket trykkerier og forlag i hele landet.
Noen av endringene som ble innført under denne reformen var ny skrivemåte av hjelpeverb i preteritum, som "ville" og "kunne", samt endringer i diftongen, som "høi" til "høy".
Personlige pronomen ble også endret, for eksempel fra "dig" til "deg" og fra "mig" til "meg". Videre ble noen tilnærmingsformer av ord som "frem/fram" til "fram", "nu/nå" til "nå", "efter/etter" til "etter" og "sprog/språk" til "språk" også innført.
Folk fortsatte å protestere mot reformen frem til 1940, da krigen brøt ut og befolkningen samlet seg rundt språket, diktene og alt som kunne holde dem sammen og oppmuntre dem.
Det spilte ingen rolle om det var på nynorsk, som landsmålet nå ble kalt, eller bokmål, som riksmålet hadde skiftet navn til.
Etter hvert begynte imidlertid folk å kjempe for sitt eget skriftspråk, og Foreldreaksjonen var en aksjon som foreldrene i Oslo satte i gang for å sikre at barna deres ikke brukte de mest radikale formene i skolebøkene sine.
De rettet bøkene og brant noen steder de mest radikale bøkene.
I 1952 ble Norsk språknemnd stiftet, et råd som ble satt sammen for å "fremme tilnærmingen mellom de to skriftspråkene på norsk folkespråk".
De utviklet en ny læreboknormal for å unngå å måtte lage to sett med skolebøker, men dette ble ikke godt mottatt av riksmålsfolket som allerede fra start
Legg igjen en kommentar