Innledning
I løpet av de siste ukene har klasse 3B dedikert historietimene til å skrive et prosjekt. Selv om temaet var åpent, var hundreårsjubileet for Norges selvstendighet i 1905 et naturlig og aktuelt tema.
Gitte, Nicolay og Andrea, vår gruppe, valgte å fordype seg i dette emnet og utvikle prosjektet "1814-1905: Norges vei fra 'brikke' til spiller".
Vi har studert Norges utvikling fra en svak stat som ble utnyttet som en "brikke" i andres politiske spill i 1814, til å bli en selvstendig aktør i det storpolitiske spillet da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. Vi har særlig fokusert på det politiske spillet rundt disse to viktige årene i norsk historie.
Innholdsfortegnelse
Innledning
1814: Norge som ”brikke”
1814 – 1905: Norge fra ”brikke” til spiller
1905: Norge som selvstendig spiller
Kilder
Utdrag
Embetsstaten
I perioden fra 1814 til 1884 var det embetsmennene som styrte Norge, til tross for at makten ifølge Grunnloven lå hos bønder, borgere og embetsmenn.
Embetsmennene var velutdannede, erfarne og hadde et omfattende nettverk. Selv om de bare utgjorde en liten prosent av de med stemmerett, dominerte de norsk politikk.
Dette førte til at perioden ble kalt "embetsmannsstaten". Embetsmennene hadde de ledende posisjonene i nasjonalforsamlingen, forvaltet makt og myndighet i lokalsamfunnene, og besatte alle stillinger i regjeringen.
Selv om det politiske systemet formelt var en representativ demokratisk stat, var makten konsentrert i hendene på en liten elite.
I Grunnloven fra 1814 var den politiske makten i Norge delt mellom Stortinget, domstolene, regjeringen og kongen i henhold til maktfordelingsprinsippet.
Disse maktinstitusjonene eksisterer fortsatt i dag, men forholdet mellom dem var annerledes på 1800-tallet. Kongens personlige makt var enorm, og regjeringen fungerte som kongens råd, bestående av medlemmer som var utvalgt personlig av kongen, uavhengig av Stortingets sammensetning slik som i dag.
På den tiden hadde Stortinget mindre makt og ble kun samlet noen måneder hvert tredje år, mens regjeringen, altså kongen og embetsmennene, styrte alene i mellomtiden.
I tiden rundt 1850 oppsto det en endring i embetsmannsstatens holdninger som var avgjørende for unionsoppløsningen. Embetsmennene følte seg truet av økende antall bonderepresentanter i Stortinget, og begynte å se mot unionskongen for støtte.
Samtidig var skandinavismen på fremmarsj, en politisk bevegelse som satset på fellesskap og samhold mellom de nordiske landene. Embetsmennene, som ofte forsvarte kongemakten og unionen i Stortinget, ble også påvirket av disse ideene.
Hvis Norge hadde fortsatt som en embetsmannsstat, ville det trolig ha satt en stopper for unionsoppløsningen.
Legg igjen en kommentar