Innledning
I perioden 1870-80 var Norge sterkt preget av nasjonalistisk tankegang, drevet frem av et ønske om likestilling i unionen med Sverige.
Selv om Norge hadde en del rettigheter som underordnet av Sverige, var kongemakten og utenrikspolitikken delt. Dette var utilfredsstillende for en befolkning som ønsket å styrke sin nasjonale identitet.
Utdrag
I 1905 vedtok Stortinget en lov om et eget norsk konsulatvesen, men Kong Oscar II nektet å godta dette. Som en protest nedla regjeringen vervene sine, men kongen godtok ikke dette heller.
Dette førte til at kong Oscar II ble avsatt, og den 7. juni 1905 vedtok Stortinget at unionen med Sverige var oppløst.
Dette ble støttet av både høyre- og venstresiden i det samlede Stortinget, som var misfornøyd med mangelen på likestilling og økonomiske fordeler i unionen.
I 1814 inngikk Norge og Sverige en avtale kalt Riksakten, som fastsatte at en oppsigelse av unionen måtte være gjensidig enighet.
Imidlertid brøt Stortinget reglene for grunnlovsendring og Riksakten da de vedtok unionsoppløsningen den 7. juni 1905. Dermed var oppløsningen av unionen ulovlig.
Både Norge og Sverige gjennomgikk en økende demokratisering på denne tiden, og Norge ønsket ikke å være underordnet et annet land.
Samtidig ble Sverige mer liberalistisk og demokratisk. Selv om noen svensker ønsket å ty til våpen, fikk de liten støtte, og mange sympatiserte med Norge.
Frankrike og Storbritannia ønsket å opprettholde unionen av frykt for at Sverige skulle alliere seg med Tyskland i tilfelle en oppløsning.
Tyskland ønsket også å opprettholde unionen, men turte ikke å støtte Sverige på grunn av frykt for å utløse et russisk angrep, da Sverige hadde et anstrengt forhold til Russland
Legg igjen en kommentar