Politikken i etterkrigstiden:
Da krigen var over startet kampen om hvem som skulle styre Norge fortløpende.
Arbeiderpartiet fikk stor oppslutning i Norge etter krigen, med Einar Gerhardsen i spissen.
Å gjenreise Norge sto høyt på agendaen til arbeiderpartiet og resten av de politiske partiene i landet.
Gjennom et tverrpolitisk samarbeid fikk partiene utarbeidet et fellesprogram for hele landet.
Det ble også dannet en midlertidig nasjonal samlingsregjering, ledet av Einar Gerhardsen.
Økt sosial ulikhet:
Men det gikk ikke bedre for alle på denne tiden. I 50-årene begynte forskjellene på rike og fattige å bli veldig tydelige.
Mange europeiske land, Norge inkludert, hadde opplevd stor økonomisk vekst og forbedring av samfunnslivet.
Men ekstrem fattigdom preget flere afrikanske land, de sosiale forskjellene i verden var altså enorme. Norske folk fikk stadig høre nyheter fra de mer krigsfylte delene av verden.
Ungdomsopprøret:
Dette gjorde at ungdommen begynte å stille spørsmål til forskjellige normer i samfunnet og utvikle sine egne tanker om hvordan ting burde være.
Kvinnefrigjøring ble et viktig tema i opprørstiden, kvinner krevde likestilling i arbeidslivet, gode barnehagetilbud og selvbestemt abort og tilgang til prevensjonsmidler.
Ellers kunne nå både menn og kvinner gå med bukser, det ble mer normalt å ha sexpartnere før ekteskap, og folk begynte å kjempe for homofiles rettigheter.
Innholdsfortegnelse
- Etter krigen
- Politikken i etterkrigstiden
- Økt sosial ulikhet
- Politisk misnøye
- Ungdomsopprøret
- EF-folkeavstemninga i 1972
- Velferdsstaten Norge
- Politisk endring 80-tallet
- Oljefunn på Norsk sokkel
- EU-folkeavstemninga i 1994
- Norges utvikling som velfertstat
- Kilder:
Utdrag
tydelig at ledelsen i Norge forventet norsk EF-medlemskap i 60-tallet. Men da folkeavstemninga endelig ble holdt i 1972 vant nei-siden med 53.5% (Madsen. Et.al, 2016, s 442).
Det var flere grunner til at resultatet ble slik. Bland annet klassekampen i industrien, den forsterkede motstanden mot autoritet, den unge befolkningen var spesielt negative til det hele.
En annen grunn kan være faktumet at vi ville bevare totalt selvstyre.
Norge hadde nettopp funnet olje som kunne forsterke den norske økonomien mye, derfor var det naturlig å ville beholde det.
Norge ville ikke gjøre seg avhengig av EF-avtalen. Vi ville ikke forhandle om oljerikdommen vår.
---
Men i 1980-årene ser Norge en endring i politikken. Den gamle blandingsøkonomien fungerte ikke bra lenger, folk var misfornøyde.
Legg igjen en kommentar