Arbeiderbevegelsens utvikling

Innledning
Arbeiderbevegelsen i Norge kan deles inn i to hovedretninger: den faglige bevegelsen og den politiske bevegelsen. Selv om skillet mellom dem ikke var helt klart definert.

Det norske Arbeiderpartiet, grunnlagt i 1887, hadde som mål å støtte arbeiderne i streiker og andre arbeidskonflikter.

I 1889 ble Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (senere kjent som Landsorganisasjonen i Norge) dannet som en paraplyorganisasjon for fagforbund og fagforeninger.

Det ble besluttet at to medlemmer av Arbeiderpartiets ledelse skulle sitte i Landsorganisasjonens sekretariat, og to fra sekretariatet skulle sitte i partiledelsen.

Dette gjensidige samarbeidet varte i mange år. Etter hvert ble svært mange fagforeninger en del av Arbeiderpartiet, slik at man kunne bli medlem av partiet ved å være medlem av fagforeningen.

Utdrag
Motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderne økte i omfang. Selv om det var store lokale forskjeller, så var det en stadig økende andel av arbeiderne som så på seg selv som en egen klasse med en varig fiendtlighet mot borgerskapet og arbeidsgiverne.

En slik klassemotsetning var noe nytt i historien, selv om det hadde vært bråk mellom samfunnsgrupper og i arbeidslivet tidligere.

Det var først mot slutten av 1800-tallet at norske arbeidere, særlig håndverksfagene, begynte å se seg selv som en egen klasse som sto i bevisst, uforsonlig motsetning til arbeidsgiverne.

Sammen med motsetningen til arbeidsgiverne utviklet det seg stadig sterkere solidaritet mellom arbeiderne, der solidariteten gikk ut på å stå sammen i felles kamp for felles og egen nytte.

Arbeiderne lærte at felles innsats lønnet seg. Mange vil hevde at det først er med framveksten av klassemotsetninger og solidaritet at man kan snakke om en egen arbeidsklasse.

I 1907 skjedde det noe viktig i Arbeiderbevegelsens historie. Arbeiderne og arbeidsgiverne i jernindustrien ble enige om den første landomfattende tariffavtalen som gjaldt en hel næring.

Norsk Arbeidsgiverforening, som ble stiftet året etter Landsorganisasjonen, tok initiativet til denne avtalen og tvang i årene fram mot 1911 igjennom veldig like avtaler i andre deler av næringslivet.

Arbeidsgivernes viktigste pressmiddel var lockout, det vil si å stenge arbeiderne ute fra arbeidet. Disse tariffavtalene var svært viktige fordi de la opp til at lønn og arbeidsforhold skulle avgjøres gjennom sentrale forhandlinger i stedet for gjennom lokale arbeidskamper.

Selv om arbeidskampene fortsatte, så ble forholdene regulert slik at lønnskrav og streiker bare kunne komme når tariffavtalene løp ut. Dermed ble "spillereglene" for arbeidslivet fastsatt.

Flere og flere arbeidere opplevde samfunnet som grunnleggende urettferdig, og forholdene under første verdenskrig bidro til å utbre og forsterke disse holdningene.

Klasseforskjellene økte og ble mer synlige. Det var høye priser på mat og andre nødvendigheter, samtidig som enkelte tjente store summer på "aksjejobbing", som er kortsiktig og dristig aksjespekulasjon.

De rike likte å demonstrere sin velstand, mens store deler av befolkningen led. Klassekampen ble skjerpet, og prisene steg mens lønningene var fastsatt i langsiktige tariffavtaler. Arbeiderne grep til ulovlige streiker for å presse lønningene.