Vitenskapens utvikling og betydning i renessansen

Innledning
Hva skjedde med vitenskapen under renessansen? I denne teksten skal jeg ta for meg hvordan vitenskapen utviklet seg og hvilken betydning den hadde i renessansen.

Jeg skal se nærmere på tankene til Nicolaus Copernicus, Johannes Kepler og Galileo Galilei og hvordan deres teorier bidro til vitenskapens utvikling.

Hvilke av tankene deres har lagt grunnlaget for dagens vitenskap?

Utdrag
I renessansen var man veldig opptatt av antikkens kultur, man så blant annet tilbake på litteraturen og det ikke-religiøse synet på stat og samfunn, men når det kom til vitenskapen, så renessansemenneskene fremover.

De var ivrige etter å finne svar på det de ikke visste noe om, istedenfor å kun forholde seg til antikkens teorier.

Tidligere hadde vitenskapen vært tett knyttet til teologi og filosofi, men i renessansen satte man større krav til eksperimentering og sikre, vitenskapelige metoder (Sletnes, 2017).

På denne tiden oppsto blant annet hypotetisk deduktiv metode, hvor man tar utgangspunkt i en hypotese og gjennomfører forsøk for å undersøke om hypotesen stemmer eller ikke.

I tillegg måtte man kunne argumentere for teoriene sine og kunne legge frem bevis. Disse metodene er fremdeles sentrale, selv i dagens vitenskap.

I middelalderen hadde man et geosentrisk verdensbilde som bygget på tankene til Aristoteles om at jorda var sentrum av universet.

Den aristoteliske kunnskapen passet også godt inn i kirkens verdensbilde, som gjorde at den sto sterkt gjennom hele middelalderen.

Det at man trodde at jorda var sentrum av universet, at planetene bevegde seg i perfekte sirkler og at himmelrommet var uforanderlig, styrket kirkens idealer.

I 1514 foreslo astronomen Nicolaus Copernicus en grunntanke om at jorda kretser rundt solen, et heliosentrisk verdensbilde, som stred mot det tidligere geosentriske verdensbildet. (Moum & Sævareid, 2017)

På nettsiden Store norske leksikon er det skrevet at «Copernicus' tanker var for øvrig ikke nye.

De var bl.a. hevdet allerede av grekeren Aristarkos (310–230 f.Kr.), men uten å finne noen forståelse.» (Ringnes, 2011).

Copernicus presenterte teoriene sine i boken «Om himmelsfærenes omdreininger» hvor han også dokumenterte funnene sine (Moum & Sævareid, 2017).

Ifølge Historie og filosofi 1, sirkulerte skriftet om det heliosentriske verdensbildet lenge blant vitenskapsmenn i Europa, og da Copernicus døde, sto Europa på terskelen til et helt nytt syn på naturen og universet (Moum & Sævareid, 2017).