Medier Eksamensoppgave

Innledning
Den franske statsrettsfilosofen, Montesquieu, ga i 1748 ut et verk hvor han uttrykte en idé om at makten i en stat kunne fordeles mellom tre organer.

Utgangspunktet i hans tenkning var at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den» (Berg, 2017).

På bakgrunn av dette, foreslo han en tredeling av makten: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt.

Disse statsmaktene skulle operere uavhengig av hverandre og hindre hverandre i maktmisbruk.

I Norge blir dette systemet kalt for parlamentarisme. I nyere tid, har massemediene tilegnet seg en stor grad av makt i offentligheten.

Mediene spiller en viktig rolle som «motmakt» mot andre makthavere i samfunnet, fordi de blant annet har som selvpålagt oppgave å avsløre maktmisbruk.

Massemediene blir ofte karakterisert som vår fjerde statsmakt.

I denne oppgaven skal jeg se nærmere på medienes rolle og funksjon i norsk og internasjonal politikk, og hvordan mediene kan påvirke demokratier.

Essensen i oppgaven vil være medienes rolle som politisk aktør, og det norske systemet vil være det fremste eksempelet, men kobles opp mot generelle, internasjonale forhold.

Utdrag
Ifølge en undersøkelse som ble presentert på Nordiske Mediedager i Bergen i 2012, forteller politikere at de lar seg påvirke av media når de skal ta standpunkt i viktige saker.

I tillegg innrømmer de også at det er journalistene som i stor grad setter dagsorden for den politiske debatten (Sunnmørsposten, 2009).

Her kan vi trekke inn massemedienes rolle som dagsordenfunksjon. Ved bruk av deres evne til å skape oppmerksomhet kan de bestemme hvilke saker som får plass på politikernes dagsorden.

Partiene bruker ofte mediene til å finne saker som engasjerer folket, og som de kan ta politisk initiativ til.

Ved å ta opp saker fra mediene viser politikerne at de er handlingsvillige og lydhøre.

En annen positiv egenskap med medienes dagsordenfunksjon, er at hvis det er noen som vil få politisk innflytelse, uten å måtte vente på det lange arbeidet i valgkanelen eller organisasjonskanalen, er et medieoppslag en alternativ løsning.

Til tross for disse positive faktorene, er det likevel mange som har utrykt sin bekymring for hvordan massemedienes rolle som dagsordsetter kan virke inn på demokratiet.

Man ser at det blir skapt et såkalt «utspillsdemokrati», som innebærer at politikerne ikke får muligheten til å drive langsiktig politisk arbeid.

I stedet bruker de tiden sin på å arbeide med medieskapte saker. Massemediene legger et kontinuerlig press på politikerne, som til enhver tid må være på vakt mot nye utfordringer, initiativ og innspill som de må ha en mening om (Waldahl, 1999).