Innledning
Når det gjelder alvorlige lovbrudd som voldtekt, drap og tyveri, blir skyldspørsmålet avgjort av en jury på ti personer uten juridisk utdannelse, også kjent som legdommere, når saken behandles i lagmannsretten.

For å kunne dømme den tiltalte må minst syv av de ti jurymedlemmene konkludere med at vedkommende er skyldig.

Hvis dette er tilfelle, vil de tre fagdommerne sammen med fire av jurymedlemmene fastsette en passende straff.

Imidlertid har fagdommerne muligheten til å avvise juryens avgjørelse. Hvis dette skjer, må saken tas opp igjen og dømmes på nytt av tre fagdommere og fire meddommere.

Utdrag
Et annet problem med juryordningen er at jurymedlemmene kan mangle objektivitet og representativitet.

Advokat Heidi Ysen mener for eksempel at en voldtektsoffer ikke bør sitte i juryen i voldtektssaker. Hun ønsker utvidede muligheter for å stille spørsmål til lekdommere for å forhindre slike situasjoner.

På denne måten kan man for eksempel avklare om noen har vært offer i en sedelighetssak. "Jeg tror at rettferdige rettssaker ville bli tryggere hvis vi fikk lov til å stille flere spørsmål", sier Ysen.

Juryordningen i Norge har blitt kritisert for å ikke lenger representere "folket", og at dagens tiltalte blir dømt av representanter fra eliten - de rike.

Det er også minst to jurymedlemmer i hver jury som mener at ordningen har svakheter som kan true rettssikkerheten.

Lagmannsretten domineres av jurymedlemmer med høy alder og utdanning, som lærere, konsulenter og personer som er mer politisk aktive enn gjennomsnittsbefolkningen.

Dette gjør at prinsippet om å "dømmes av sine egne" faller bort, og man ikke lenger blir dømt av sine likemenn.

Likevel finnes det mange positive sider ved juryordningen. En av Norges mest kjente statsadvokater, Tor Erling Staff, er svært positiv til juryordningen og mener at man ikke skal bli dømt av en "jusselite".

Han mener at juryen er den sterkeste garantien for rettssikkerhet i samfunnet vårt, og at den representerer en kontrast til de lærde i jussen.

Staff tror at en vanlig borger har minst like godt grunnlag for å vurdere skyldspørsmål i straffesaker som de lærde i jussen.

Han mener også at kravet om en begrunnelse fra juryen er irrelevant, da alle utfall kan begrunnes, men at det ikke nødvendigvis gjør dem mer riktige.