Det norske språk

Innledning
God språkkompetanse er en verdi og et krav i det norske samfunn. En verdi så høy at vi ikke kan regne oss fram til den.

Det eneste vi vet er at Norge om noen få år skal være et flerkulturelt samfunn med en vellykket integrering.

Til dags dato fungerer ikke systemet slik. En ikke-norsktalende person blir rangert nederst i boken av jobbsøknader, de sliter med å komme seg inn i samfunnet og de blir i svært liten grad respektert.

Long Litt Woon uttaler seg om nettopp dette i Aftenposten (20. juli 2005) med artikkelen” Hvordan bli flink i Norsk”.

Utdrag
I siste avsnitt tar hun for seg banning på norsk. Hun mener at banning lett kan forekomme. Det er ord som ofte blir brukt i forskjellige sammenhenger, i tilegg til at det er lett å lære.

Dessuten har ikke innvandrerne de kulturelle sperrene, derfor kan det fort bli en utfordring å tilpasse banningen til de mest rette situasjonene.

” Jævlige billige bananer kr 5,90”er ikke nødvendigvis god reklame. Noe hun har ganske så rett i. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å komme til Norge med annen etnisk bakgrunn.

Samfunnet krever at du skal lære deg norsk, noe som sies å være en stor utfordring. Det kan være et livslangt prosjekt om man virkelig vil bli flink.

Hvis man ikke blir det, blir man automatisk plassert utenfor samfunnet. Men det er ikke bare samfunnet som skal bidra, én må også bidra selv for å bli god i norsk.

Det hjelper ikke å snakke sitt eget morsmål innad i familien og heller ikke føre engelsk språk med en nordmann.

Det er her man må gripe fatt i muligheten og ta utfordringen. Hvis ikke kommer man ikke langt. Det er lov å feile og man blir ikke dømt av den grunn.

Man lærer av sine feil, sier et godt kjent ordtak. Noe jeg sier meg helt enig i. Man må tørre å feile, for å bli god i noe. Men hvorvidt ironi spiller en rolle på om du kan språket eller ikke er jeg uenig i.

Så klart må man kunne språket for å forstå ironien, men om det er noe mer enn det stiller jeg meg skeptisk til. Etter min mening tror jeg ironien handler mest om hvem man sier det til, og ikke hvor man kommer fra.