Innledning
Språk Språket er som en musikk-cd. Når jeg benytter meg av bokmål, mitt hjertespråk, høres det harmonisk ut. Melodien flyter sømløst, og det føles riktig.
Budskapet og de dype følelsene blir klart formidlet. Men når jeg tar i bruk nynorsk, føles det som om cd-en har blitt ripete og eldre. Lyden blir avbrutt, hakket.
Man kan ane hvordan sangen egentlig skulle lyde, men det føles ikke helt korrekt. I tillegg går uttrykket tapt, og budskapet og følelsene kommer ikke like tydelig frem. Hvem ville vel ønske å høres ut som en ripete cd?
Utdrag
Man kan se i et bilde fra Foreldreaksjonen mot samnorsk at innføringen av samnorsk førte til endringer, selv i barnebøker. Ord som "anda" ble endret til "anden", "feite" ble til "fete", og "etter" ble til "efter".
Dette kan virke som små endringer. "De endret jo bare litt på ordstrukturen," kan man tenke, men små endringer kan få store konsekvenser. Små hindringer kan føre til større hindringer.
For eksempel har jeg en amerikansk bestefar. Han snakker generelt godt norsk, men av og til kan det jeg sier bli litt uforståelig for ham. Enten snakker jeg for raskt eller bruker ord han ikke kjenner til, og dermed må jeg tilpasse språket og forenkle det.
Det samme gjelder når jeg kommuniserer med mennesker fra andre land. Jeg prøver å unngå kompliserte og lange ord, bruker enkel setningsstruktur og snakker generelt langsommere.
Det blir nesten som å kommunisere med et barn. Man må være forsiktig med hva man sier, unngå for "avanserte" ord. Men når det gjelder barn, er det en enda større forsiktighet som kreves for å unngå upassende uttrykk.
Jeg husker at jeg lekte "lege og pasient" med et av barna jeg er instruktør for. Jeg sa at jeg hadde "vondt i hodet" og tenkte ikke på noe galt med det.
Men den andre instruktøren rettet på meg og sa "medisin". Det var riktig, "medisin" var kanskje det riktige ordet å bruke. Vi ønsker ikke at barna skal assosiere medisin med "piller".
Legg igjen en kommentar