Norske folkeeventyr

Innledning
På midten av 1800-tallet startet to forfattere ved navn Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe en reise rundt i distriktene i Norge med formål om å samle inn sagn og eventyr.

De ble inspirert av de tyske brødrene Grimm og ønsket å bevare en del av den norske folketradisjonen. I begynnelsen ble fortellingene utgitt som små hefter, men senere samlet de dem sammen til verket "Norske Folkeeventyr", som ble utgitt i 1852.

Denne teksten vil fokusere på de norske folkeeventyrene, deres kjennetegn og deres funksjoner for mennesker i fortiden og nåtid.

Utdrag
En annen hovedtype eventyr er dyreeventyr. I disse fortellingene er dyrene ofte hovedpersonene og historiene er vanligvis ganske korte.

Dyrene i slike eventyr handler og snakker som mennesker, og dette gir ofte historiene en humoristisk vri. I "Hvorfor bjørnen er stuttrumpet" er et eksempel på et slikt eventyr.

Skjemteeventyr utgjør den siste hovedtypen. Disse eventyrene har som formål å gjøre narr av personer, spesielt høytstående personer i samfunnet.

"Herremannsbruden" er et eksempel på et skjemteeventyr hvor den rike herremannen blir lurt til å gifte seg med en hest.

Skjemteeventyr kan deles inn i to underkategorier: erotiske eventyr og lyveeventyr. I lyveeventyrene er det hovedsakelig fokus på å gi en overdrevet fremstilling av hendelser, mens i erotiske eventyr er det meste av handlingen knyttet til kjærligheten mellom to personer.

Hvis vi dykker litt dypere inn i kjennetegnene på eventyr, så finnes det to modeller vi kan bruke. Den første er Olriks ni episke lover, og den andre er aktantmodellen. La oss først se nærmere på Olriks lover.

Den første lover sier at eventyrene skal starte rolig. For eksempel begynner "Herremannsbruden" mykt med "det var en gang en kakse...".

Den neste loven sier at det bør være få personer med i handlingen, mens den tredje loven påpeker at historien vanligvis er fokusert rundt en person.

Den fjerde loven sier at det ikke skal være mer enn to personer til stede i en "scene", og hvis det er en tredje person til stede, så må vedkommende være taus.