Innholdsfortegnelse
Reaksjonshastighet for reaksjon mellom tiosulfationer og hydrogenioner
Utstyr:
Sikkerhet:
Problemstilling:
Framgangsmåte:
Framgangsmåte:
Konklusjon:
Feilkilder:
Kilder
Utdrag
Reaksjonsfart kan defineres som hvor mye stoff, i gram eller mol, som reagerer pr. tidsenhet (s).
Reaksjonsfarten varierer for forskjellige former for reaksjoner, eksempelvis vil vi observere at reaksjonsfarten er betydelig mye høyere for en eksplosjon enn for fett som harskner. (Grønneberg, et al., 2012, p. 118).
Det er flere faktorer som kan endre reaksjonshastigheten i en kjemisk reaksjon. Eksempelvis er variabler som endring i overflate på reaktantene, endring i temperaturen i væsken, bruk av en katalysator og konsentrasjonen av reaktant faktorer som påvirker reaksjonshastigheten.
Teoretisk sett vet vi at en økning i konsentrasjonen av reaktantene vil øke reaksjonshastigheten.
Dette er noe vi kan teste ved hjelp av et eksperiment, der vi tester hvor fort tiosulfationer vil reagerer med hydrogenioner, slik at fast svovel felles ut.
---
I forrige time påbegynte vi eksperimentet ved at vi blandet saltet, 0.5 mol/L Na2S2O3. Vi regnet på forhånd ut at vi, til 250 mL, ville trenge 31.02 g Na2S2O3 ₓ 5H2O for å få en konsentrasjon på 0.5 mol/L.
Vi målte ut 31.06g av Na2S2O3 ₓ 5H2O, og tilsatte dette til 250 mL med destillert vann. Deretter vendte vi på flasken inntil alt saltet var oppløst, og vi observerte at vi hadde en fargeløs væske.
I neste time var altså tiosulfatløsningen romtemperert, samt at vi hadde en homogen blanding.
Da begynte vi med å finne fram alt det nødvendige utstyret, inkludert en Erlenmeyer kolbe, to målesylindere, samt syre HCl, og romtemperert vann. Vi tegnet et tydelig rødt kryss under erlenmeyer kolben, og plasserte denne på et hvitt papirark.
Deretter gjennomførte vi det samme forsøket 5 ganger, men varierte en faktor – nemlig konsentrasjonen av tiosulfat, ved å øke volumet tiosulfat og redusere volumet vann.
Forsøket utførte vi ved først å blande sammen tiosulfat med vann i en målesylinder, og deretter overføre dette til erlenmeyrkolben.
Deretter tilsatte vi 10mL saltsyre, og benyttet en rørepinne til å blande stoffene sammen. Ved begynnelsen av forsøket kunne vi lett se det røde krysset gjennom løsningen, da løsningen var gjennomsiktig.
Vi fulgte med på det røde krysset fra en bestemt vinkel ved hvert forsøk. Etter hvert observerte vi at væsken ble mindre og mindre gjennomsiktbar, ettersom svovel ble felt ut av løsningen. Dette er vist på bildet til høyre.
Legg igjen en kommentar