• Kjemi
  • Utdanning: Vg1
  • Karakter: 6
  • Ord: 1076

Innledning
«Mange ioneforbindelser inneholder vannmolekyler bundet til ionene i saltet. Slike ioneforbindelser kaller vi hydrater.

Vannet som inngår i et hydrat, kaller vi krystallvann.» (Grønneberg, et al., 2012, p. 44). Krystallvannet kan fjernes fra ioneforbindelsen uten å ødelegge saltet, men dette vil lede til en endring i strukturen og krystallformen.

(Grønneberg, et al., 2012, p. 39)I dette eksperimentet ser vi på stoffet kobbersulfat, en ioneforbindelse med krystallvann.

Ved å varme opp saltet kan vi fjerne krystallvannet fra saltet, og finne antallet vannmolekyler pr. kobbersulfatmolekyl.

Innholdsfortegnelse
Problemstilling:
Utstyr:
Sikkerhet:
Framgangsmåte:
Resultat:
Reaksjonen:
Feilkilder:
Kilder

Utdrag
Sikkerhet:
Først og fremst benyttet hver elev frakk og briller, for å unngå skade på klær og øyne. Videre unngikk vi løst hår, da dette er et faremoment ved bruk av åpen glamme (gassbrenner).

Den største faren i eksperimentet er brannskader som resultat av åpen flamme. Før vi begynte eksperimentet, ble vi derfor instruert til ikke å ta på reagensglasset.

Videre hadde vi også kaldt vann tilgjengelig, slik at vi kunne kjøle ned dersom vi eventuelt skulle få noen brannsår.

Videre gjennomførte vi også forsøket inne i et avtrekksskap og bak den gjennomsiktige plastikkplaten, slik at eventuell sprut ikke ville treffe oss. Avfallet ble håndtert av lærer.

Framgangsmåte:
Vi begynte med å finne fram det nødvendige utstyret, og å veie reagensglasset.

Dette veide 22.00g. Deretter målte vi opp ca. nøyaktig 2g. kobbersulfat – vi målte opp 2.04g. Dermed veide reagensglasset med kobbersulfat 24.04g.Deretter fant vi fram en gassbrenner og fyrstikker, og startet denne brenneren.

Vi satte den under avtrekksskapet, og holdt reagensglasset med saltet over gassbrenneren som vist på illustrasjonen til venstre i dokumentet.

Ved oppvarmingen fordampet krystallvannet i saltet, og vi så at det ble dannet konsensjon på innsiden av reagensglasset.

Vi så at saltet gradvis ble hvitt, men opplevde at det var vanskelig å riste på – og at saltet i «midten» fremdeles hadde en klar blå farge.

Vi forsøkte derfor å røre i saltet ved bruk av en glasspinne, men dette viste seg å være uheldig da konsekvensen
var at noe av saltet hang fast i denne glasspinnen.

Vi varmet opp saltet til alt var blitt hvitt, men observerte også at det saltet som lå nærmest «veggen» i reagensglasset så ut til å bli gulaktig – brent.