Innledning
Viddelandskapet, en antik landform, formet i hovedsak for flere millioner år siden, før tertiærtiden, bærer preg av den gamle overflaten til slettelandskapet.
Dette landskapet har blitt erodert gjennom millioner av år, og som et resultat har viddelandskapet rolige linjer, avrundede former og minimale høydeforskjeller.
Det defineres av den stort sett flate horisonten som strekker seg ut. Enkelte steder har viddelandskapet blitt kraftig erodert, mens overflaten har blitt bevart andre steder. Variasjonen avhenger av stedets beliggenhet og hvordan isen har erodert i ulike områder.
I senere geologisk tid har landformer dannet gjennom vann- og breerosjon gravd seg ned i dette landskapet. Derfor har det gamle landskapet blitt påvirket av en rekke ytre krefter som har formet jordoverflaten.
Utdrag
Strandflater er utbredt rundt om i landet, med spesielt hyppig forekomst på vestkysten, fra Rogaland i sør til Vest-Finnmark i nord, samt på vestkysten av Svalbard.
Den karakteristiske kjennetegnet for denne landformen er dens brede, langstrakte flate som er formet i fast fjell.
Den viser ofte små kupert terreng med sporadiske rester av fjell som stikker opp som øyer, skjær og holmer over havnivå, som illustrert på bildet nedenfor.
Strandflaten kjennetegnes også av dens bredde og lengde, som kan strekke seg opp til 50 km. Den er formet omtrent 50 meter over og under dagens havnivå, som vist i den medfølgende illustrasjonen.
Det tilhørende bildet på venstre side viser en skjærgård formet på en flat strandflate på Røst i Lofoten. Under istiden var dette området dekket av innlandsis, og frostforvitring og bølgeerosjon arbeidet sammen for å forme overflaten til strandflaten, resulterende i glatte former.
Denne prosessen trolig pågikk over en lengre tidsperiode. Den alpine landskapsformen står i skarp kontrast til eldre landformer som ble dannet før tertiærtiden.
Klimaet ble gradvis kaldere mot slutten av den geologiske perioden, med kvartærtiden som markerte begynnelsen på istidsperioden.
Istiden brakte med seg dramatiske klimaendringer, og det antas at mindre isbreer, såkalte botnbreer, dannet seg i nedbørsskyggen på fjellsidene.
Slike botnbreer eksisterte både i starten og slutten av tidligere istider, samt i kjølige mellomistider.
Snøen samlet seg på fjellsidene over tid, og dette resulterte i utviklingen av små botnbreer. Disse ble starten på utformingen av de karakteristiske alpine fjellformasjonene.
Prosessen med å forme alpine fjellformasjoner begynte med at botnbreer eroderte inn i fjellsidene fra ulike retninger i de høyeste fjellområdene.
Legg igjen en kommentar