Forårsaker sladderpressen berømthetenes undergang? | Prøve i norsk

Utdrag
Et mediemord er en kronikk skrevet av psykolog Kristin Spitznogle. Teksten ble publisert i den kjente norske avisen Aftenposten, 24. Januar 2008. Som utdannet psykolog har forfatteren en enorm kunnskap om menneskers mentalitet.

Med bakgrunn i denne kunnskapen, diskuterer hun etikken knyttet til det stadig økende omfanget av sladderpresse som henger ut berømtheter. Spitznogle legger gjennomgående vekt på egne synspunkter i saken, og argumenterer for tekstens hovedsyn ved å legge fram påstander.

Utsagnene underbygger hun ved å vise til allmenn kjente eksempler som Britney Spears og Prinsesse Diana. I denne teksten skal jeg ta for meg hovedsynet i teksten, og presentere påstander som framlegges.

At hovedsynet i Et mediemord dreier seg om et negativt syn på sladderpressen og medfølelse for journalistenes ofre, introduseres for tekstens målgruppe - avisens lesere, allerede i tittelen. Forfatteren velger å benytte ordet «mediemord», hvorav ordet «mord» er et ord med svært negative assosiasjoner.

Som konkurrerende blikkfang til overskriften, virker et mindre sjarmerende journalistbilde av Britney Spears i en svært privat situasjon, på vei til en rettsak omhandlende samvær med egne barn. Dette sjenerende pressebildet gir inntrykk av at mediene tramper inn i menneskers privatliv, og henger ut mennesker i vanskelige situasjoner.

Videre legger forfatteren fram en påstand i ingressen, som fungerer i samspill med tekstens illustrasjon og overskrift. «Britney Spears’ Skjebne. Når mediene selger sjelen sin til underholdningsindustrien, kan det gå veldig galt.» Forfatterens påstand kan tolkes til at journalistene i mindre grad formidler seriøse nyheter, de fokuserer på underholdning. Gjennom disse tre elementene indikerer forfatteren sitt hovedsyn for leseren.

Hun formidler en negativ holdning til medias uthenging av kjendiser, og en medfølelse for de stakkars ofrene. I kronikken debatterer hun rundt etikken knyttet til, og konsekvensene av, å henge ut berømtheter ved å dokumentere deres personlige vanskelige situasjoner.

Hun legger fram påstander omhandlende pressen, vårt syn på den, og uheldige konsekvenser. For å underbygge påstandene viser hun til eksempler som Prinsesse Diana og Britney Spears. Teksten bygger opp mot avslutningen, der forfatteren legger fram krass kritikk av pressen. Eksempelvis kan vi se på en setning i siste avsnitt, der hennes syn på saken, og dermed også tekstens hovedsyn, tydeliggjøres. «Hvor går grensen mellom å dokumentere menneskelig undergang og - nettopp gjennom å gjøre dette - å bidra til den?»

Forfatterens hovedsyn kommer godt fram i teksten, gjennom ulike påstander hun framlegger. Kanskje viktigst er påstandene angående pressen. Gjennom sine utsagn framstiller hun dem som hensynsløse og brutale, og skildrer en total mangel på medfølelse.

Hun sier blant annet følgende i tredje avsnitt, omhandlende Britney Spears’ eventuelle død: «Om dette ender i katastrofe, vil jeg anta at en gerilja bestående av medienes egne fotsoldater står beredt og bevæpnet med teleobjektiver for å sikre seg en stjerne på paparazzihimmelen.

Vi snakker i så fall om årets mest kommersielt innbringende suicid. Eller skal vi kanskje kalle det en henrettelse?» Dette er en påstand fylt med krass kritikk. Hun benytter ordet «gerilja» som en metafor for pressen, og «fotsoldater» som en metafor for journalister.

Samtidig sammenlikner hun journalistenes kameraer med våpen. Geriljaer, fotsoldater og våpen er svært negativt ladde ord, som assosieres med krig, urettferdighet og sivil lidelse. Det er nettopp disse negative assosiasjoner som kan forsterke lesernes inntrykk av Spitznogles tekst, og gi dem negative holdninger til pressen.

Likevel kan dette også få leseren til å stille spørsmål ved troverdigheten i påstanden; blir det egentlig riktig å sammenlikne noe så uskyldig som fotografier og presseomtale, med krig og mord?

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter