Innledning
Er det mulig å oppnå fullstendig sikker kunnskap om noe som helst i denne verden? I det minste om den verden vi kan sanse?
Kan denne kunnskapen være konkret eller sannsynlig? Hva definerer egentlig sikker kunnskap eller vitenskap?
Og hva er egentlig hensikten med vitenskapen? Handler det om å forstå hvordan verden fungerer, eller om å utnytte denne for å oppnå praktiske resultater?
Viten kan beskrives som den informasjonen en person eller gruppe har om et bestemt emne, enten det er eksplisitt eller implisitt.
Oppgaven vår er å utforske om slik viten kan være fullstendig sikker, evig og uforanderlig. Med andre ord, kan vi oppnå informasjon om verden og mennesket selv som vil være evig sikker?
Innholdsfortegnelse
Hume – skeptisk til vår erkjennelse av sikker kunnskap
Kant – fornuften angriper skeptisismen
Vitenskapelig revolusjon og relativisme
Popper – sikker viten er uoppnåelig
Thomas Kuhn – viten utvikler seg hele tiden
Utdrag
Kant – fornuften angriper skeptisismen
Kant ønsker å påvise feilen i Humes tenkning ved å fokusere på subjektet som observerer objektet, i stedet for kun å fokusere på objektet.
Dette er bedre kjent som den kopernikanske vendingen. Kant ønsker å avvise Humes skeptisisme og heller spørre seg om fenomenene vi observerer er et resultat av vårt eget sinn. Han ønsker å tilpasse objektene til vår fornuft.
Kant forstår Humes problem med at hans overdrevne skeptisisme gjør det vanskelig å stole på noe som helst.
Kant er enig med Hume i at all erkjennelse starter med sanseerfaring, men han ønsker også å bevise at vi kan ha faktisk kunnskap som ikke er basert på sanseerfaring.
Kant belyser derfor Humes spørsmål i lys av fornuftens rolle, heller enn erfaringen, som er beviset for det Kant kaller syntetisk a priori kunnskap.
Kant mener at årsaken ligger i menneskets naturlige evne til å stille metafysiske spørsmål som ikke er knyttet til erfaringsverdenen.
Ofte er disse spørsmålene knyttet til vår eksistens og kan kanskje ikke besvares. For eksempel har universet en ytre grense?
Begge svaralternativene vil være selvmotsigende med vår logiske forståelse av rommet. Her kommer den kopernikanske vendingen inn.
Kant stiller ikke spørsmål om hvordan han kan vite at det er ting "utenfor" bevisstheten, men heller "hvordan må ting være for at jeg skal kunne oppleve dem?"
Det er den menneskelige bevisstheten som legger en form for kunnskap på sansematerialet, og denne kunnskapen er bestemt av strukturen i vår forståelse.
Kant hevder at vi ikke kan tilegne oss sanseerfaringer uten disse "formene". Man kan tolke det som at mennesket pålegger naturen disse formene for å forstå naturen rundt oss. Dermed er verden rundt oss et resultat av vår erkjennelse, og ikke omvendt.
Legg igjen en kommentar