Den dansk-norske unionen | Drøfteoppgave

Innhold
Ustabile unionskonger
På vei mot reformasjonen
Styringssystemet
Økonomisk vekst

Utdrag
Etter den store nordiske krig fulgte en lang fredsperiode. Dermed forsvant mange hindringer for eksport- og importhandelen, og det førte til økonomisk vekst. Skipsfarten ga gode inntekter – blant annet fordi danske og norske skip kunne seile som nøytrale aktører mellom krigførende parter i de europeiske storkrigene på 1740- og 1750-tallet.

Vi vet om koloniseringen av Amerika og om slavehandel. Vi vet at Portugal på 1500-tallet fikk kontroll over handelen med krydder mellom Asia og Europa fram til landet på 1600-tallet ble skjøvet til siden andre europeiske sjømakter. Også Danmark-Norge bygde ut støttepunkter for sin handel Asia, Afrika og Amerika.

Dansk-norske kolonier: De dansk-norske handelsstasjonene i Asia var opprettet med tanke på handel med bomull, silke, te, porselen og krydder. En av dem lå i Trankebar på sørkysten av India og var under dansk-norsk kontroll fra 1620 til 1845.

Også Dansk Guinea i Afrika ble i 1650-årene kolonisert av dansker og nordmenn. Dette området ble etter hvert et sentrum for eksport av afrikanske slaver til de danske øykoloniene i Vest-India.

I 1672 etablerte nemlig Danmark-Norge seg på øya St. Thomas, en av de vestindiske øyene i Det karibiske hav. Noe seinere ble de dansknorske besittelsene utvidet med naboøya St. Jan og i 1733 også med St. Croix som Danmark-Norge kjøpte av Frankrike. På St. Croix var det gode muligheter til fortjeneste ved å dyrke sukkerrør. De som drev plantasjene, fikk allerede i 1734 et svært lønnsomt monopol på import og raffinering av sukker i Danmark og Norge.

Fra 1620 og fram til midten av 1700-tallet ble den dansk-norske kolonihandelen – etter mønster fra Nederland, England og Frankrike – drevet av kompanier. Men i 1754 overtok den dansk- norske staten alle kompanienes eiendommer i Afrika og Vestindia, og i 1777 skjedde det samme med det asiatiske kompaniet.

På St. Croix og andre øyer var økonomien basert på plantasjer som produserte sukker ved hjelp av afrikanske slaver. Fra 1754 ble slavehandelen og slavedriften dermed en statlig virksomhet, administrert av både danske og norske embetsmenn, og norske og danske sjøfolk deltok i slavetransporten. Kanskje ble så mange som 100 000 slaver sendt fra Dansk Guinea fram til handelsstasjonen der ble overtatt av britene i 1849.

Norge får økt betydning i unionen: På midten av 1700-tallet var inntektene fra norsk eksport og skipsfart så store at de kunne finansiere import av matvarer, klær og luksusartikler og gi Norge et betydelig handelsoverskudd.

Dermed fantes det utenlandsk valuta både til innkjøp av dansk korn og til å utjevne underskuddet i den danske handelsbalansen. Danske innkjøp i Asia ble for eksempel betalt med gull og sølv som kom fra eksport av norsk fisk, trelaster og kobber.

Eksporthandelen ga også penger i kongens kasse. I årene mellom 1650 og 1814 kom det store inntekter fra toll på norske eksportvarer. Norsk skipsfart seilte inn betydelige summer på fraktoppdrag til utlandet. Men helt fram til 1800-tallet fantes det sjørøvere som var en alvorlig trussel mot europeisk sjøfart. Historien om skjebnen til Hans Jochum er et eksempel på det.

I løpet av tida fra 1560 til 1750 hadde Norges økonomiske kraft økt sterkt. Landets militære styrke var heller ikke ubetydelig. Under krigene med Sverige hadde myndighetene i København sett at norske soldater og sjøfolk spilte en vesentlig rolle for forsvaret av Danmark-Norge.

Tyngdepunktet i den dansk-norske staten hadde beveget seg litt i Norges retning. Lillebroren i unionen var blitt viktigere enn før.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter