Innholdsfortegnelse
8.2 Rota
Rotas bygning
Transport i rota
Vann har to transportveier i rota
Utdrag
Rothetta beskytter rota etter hvert som den vokser nedover i jorda. Ser vi på et snitt av ei rot, finner vi ytterst en ytterhud.
Den kan ha et tynt beskyttende vokslag, kutikula. Dette vokslaget hindrer ikke vannopptaket, fordi vannopptaket skjer gjennom rothårene nederst.
De er ikke dekket med kutikula. Rothårene, som sitter et lite stykke fra rotspissen, er utposninger av celler i ytterhuden.
De øker rotas overflate flere tusen ganger og gjør vannopptaket effektivt. Røttene kan også få sidegreiner som er med på å øke overflaten. Innenfor ytterhuden er barken.
Den består av løstsittende celler med luftrom mellom. Barken er som regel det tykkeste laget av rota. Stivelse blir lagret i dette cellevevet. Innenfor barken er innerhuden.
Der ligger cellene tett. Cellene i innerhuden har seks flater omtrent som en terning.
Fire av de seks flatene har cellevegger som skiller ut suberin, et voksaktig og vannavstøtende stoff som danner sammenhengende bånd, såkalte casparyske bånd (som hindrer vannet i å passere mellom cellene).
De andre to flatene har normale vegger og cellemembraner og regulerer transporten av vann og mineraler inn til sentralsylinderen, som ligger midt i rota. Innenfor innerhuden er sentralsylinderen.
Det ytterste cellelaget i sentralsylinderen er perciykelen. Pericykelen er viktig fordi den produserer siderøtter. Innerst er ledningsvevet. Den består av vedrør og silrør.
Resten av sentralsylinderen er fylt med grunnvev. Fordi rota må være bøyelig når den vokser ned gjennom jorda, og fordi slitasjen er stor ytterst, ligger ledningsvevet i midten av rota.
Stengelen, som skal stå oppreist, har derimot ledningsvevet spredt eller ordnet langs ytterkanten.
Ledningsvevet er med på å stive opp stengelen. Rota er bygd opp av ytterhud, bark, innerhud med casparyske bånd og en sentralsylinder med pericykel, ledningsvev og grunnvev.
Legg igjen en kommentar