Innholdsfortegnelse
Føydalisme
Drømmen om det gamle keiserriket
Øst og vest
Utdrag
Interessen for antikkens filosofi og retorikk var utbredt i Bysants. Religiøse diskusjoner førte flere ganger til alvorlige konflikter mellom ulike grupper. Keiserne deltok i de religiøse stridene, og i Bysants var det i det hele tatt en sterkere sammenblanding av keiser- og kirkemakt enn i vest.
Patriarken, overhodet for kirken i Konstantinopel, bøyde seg gjerne for keiserens vilje. Det bysantiske riket opprettholdt en sterk statsforvaltning og kunne stille en velutstyrt hær, begge finansiert av tilstrekkelige skatteinntekter.
Hæren ble basert på frie bondesoldater som ble tildelt hver sin gård, og keiseren gjorde hva han kunne for å beskytte disse bøndene mot kravstore godseiere.
De bysantiske keiserne anså seg som ekte romerske keisere, og de drømte om å samle det romerske keiserriket igjen.
På 500-tallet klarte keiser Justinian å realisere drømmen et stykke på vei, men så gikk riket inn i en svakhetsperiode før det på nytt gjenvant sin styrke på 800-tallet.
Da maktet bysantinerne å gjøre seg gjeldene både i Lilleasia, på Balkan og i Italia. Men riket måtte hele tiden slåss for å bevare stillingen, mot muslimene i Lilleasia, og slaverne på Balkan og mot germanerriker og pavedømmer i Italia. I løpet av 1000-tallet kom riket over på defensiven og ble varig svekket.
Det militære systemet som bygde på frie bondesoldater raknet, skattepresset på bøndene ble for stort, og keiseren klarte ikke i lengden å demme opp for godseiere som la bøndenes og deres jord under seg. I de siste århundrene fram til rikets undergang midt på 1400-tallet var det bare en skygge av seg selv.
Øst og vest
Den bysantiske keiserens forhold til Karl den stores nye keiserverdighet i vest var kjølig, og det var, ofte stridigheter mellom pavekirken og den bysantinske kirken.
Begge bygde likevel på felles grunnsetninger fra store kirkemøter på 300- og 400-tallet, og begge opprettholdt gjennom mange århundrer drømmen om en kristen enhet.
De samarbeidet og motarbeidet hverandre skiftevis, men til slutt ble altså splittelsen mellom dem varig.
Et av de mange stridspunktene mellom pavekirken og den bysantinske kirken gjaldt misjonsvirksomheten i Øst-Europa.
Begge sendte misjonærer til slaverne, og den bysantinske kirken hadde stor framgang.
I motsetning til pavekirken satset den ikke på latin, men var villig til å la gudstjeneste og preken foregå på slavisk.
Legg igjen en kommentar