Europeisk middelalder | Historie

Innledning
Tiden mellom Romerrikets fall og nytiden i europeisk historie kalles middelalderen. Tidsperioden varte fra ca. år 500 til ca. år 1500, og blir av noen sett på som en mørk periode i historien.

Andre er uenige, og mener at middelalderen er en periode kjennetegnet av vekst i handel, byliv og befolkningstall, samt utgangspunktet for mange av vår tids nasjonalstater og økningen i jordbruksproduksjon. Uansett tok middelalderen en naturlig slutt på 1500-tallet da reformasjonen kom.

Middelalderen deles typisk inn i tre deler; tidlig middelalder (år 500-1000) med vikinger i nord og etableringen av islam som religion i sørøst, høymiddelalder (år 1000-1300) med signeringen av Magna Carta i England og investiturstriden, og senmiddelalderen (år 1300-1500) som ble dypt preget av svartedauden.

Utdrag
Sosial og politisk utvikling

Før svartedauden var det nemlig føydalsystemet som var den dominerte samfunnsstrukturen i Europa. Systemet hadde en hierarkisk oppbygning der bøndene lå nederst, og kongen lå øverst. De verdslige og geistlige vasallene lå direkte under kongen, og under dem igjen lå vasallene. Vasaller mottok len fra sine overordne og fikk på denne måten makt over geografiske områder. Det var til vasallene bøndene måtte betale tiende og andre skatter og avgifter.

Figur 1: Føydalsystemet. Dette var det dominerende samfunnssystemet under middelalderen.

På mange måter var føydalsystemet eneveldets forgjenger, i det at det sentraliserte makten hos kongen og skapte et klassesystem som gagnet de rike og velstående og som forlot bøndene med mindre rettigheter.

Investiturstriden i høymiddelalderen var også sentral for politisk utvikling denne tidsperioden. Striden omhandlet hvem som skulle utpeke biskoper – kongen eller paven. Paven mente det var hans rett, ettersom biskopen var en religiøs leder, imens kongen mente det var hans rett, ettersom det var biskopen som etter hvert ville utpeke den nye kongen, og dermed også var en politisk rolle.

Det endte til slutt med at kirken fikk retten til å bestemme biskop, hvilket førte til enda mer makt hos kirken.

Kulturell utvikling
En stor del av kulturell utvikling på denne tiden var et resultat av religion og oppdagelsen og utviklingen av den. På 600-tallet ble islam etablert i Midtøsten etter at profeten Muhammed trakk seg fra forretningsdriften og opplevde å ha en serie åpenbaringer som senere skulle bli skrevet ned i muslimenes hellige skrift Koranen.

Det var allikevel ikke lett for Muhammed å etablere en ny religion – mange av de andre araberne tilbad jødedommen og kristendommen, hvorav begge religionene kun tillot én Gud.

Kontroversene førte til Muhammeds flukt fra hjembyen Mekka i 622. Etter hans hjemkomst i 630 og død i 632, erobret Muhammeds etterkommere, kalifene, nye områder.

De nye erobringene førte til en økonomisk vekst og spredning av religionen og dens kulturer både i Midtøsten og Afrika, men også i Europa og Spania. Allikevel ville islam møte stor motstand etterhvert, spesielt i høymiddelalderen da pave Urban 2. oppfordret til korstog for å «befri Det hellige land fra muslimene.»

Vi vet også at Midtøsten var et senter for vitenskapelig utvikling, og i tillegg til å oversette antikkens tekster slik at de var tilgjengelige for en ny del av verden, ville lærde muslimer også bidra til spredningen av denne kunnskapen gjennom læresteder rundt de internasjonale markedene i Bagdad.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter