Tale fra en som lytter

Innledning
Vi lever i en tid med en rekke utfordringer. Mange er urolige. Og mange har sterke meninger om det de er urolig for.

I ulike medier og samtalefora brytes folks meninger mot hverandre. Mange er høyrøstede og insisterende. Men er vi like flinke til å lytte?

I denne oppgaven skal jeg se nærmere på kronikken «Tale fra en som lytter», skrevet av Leo Ajkic. Først skal jeg formulere hovedbudskapet. Deretter skal jeg analysere kronikken med begreper fra retorikken.

Innholdsfortegnelse
Innledning
Kairos
Beskrivelse Av «Objektet»
Hovedbudskap
Etos:
Logos:
Patos:
Avslutning/egen Mening

Utdrag
Budskapet til Ajkic er sympatisk. Men hvor overbevisende er egentlig denne kronikken? Utgangspunktet er ikke så verst. Leo Ajkic er jo en kjent, og for mange kjær person.

Han er innvandrer, opprinnelig fra et krigsherjet Bosnia, bodd i Norge siden han var barn. Han er kjent for å uttale seg enkelt og slagferdig. Han virker gatesmart og kul.

Han har et TV-vennlig utseende. Og han er kjent fra utallige TV-opptredener og programmer. Til sammen gir dette ham en god innledende etos.

Når det gjelder den avledede etosen, altså den troverdigheten selve kronikken er med å skape, er det verdt å merke seg hvordan Ajkic innleder kronikken.

Aller først skriver han «Kjære landsmenn». Dette er et uttrykk vi ellers forbinder med kongens nyttårstale.

Ved å bruke dette uttrykket iscenesetter Ajkic seg som en slags konge eller lederskikkelse som vil oss alle vel.

For mange vil dette styrke hans etos. I Norge har jo de fleste en positiv holdning til kongen vår. Enkelte vil imidlertid kanskje synes Ajkic er litt vel frekk, eller de er motstandere av kongehuset. I så fall vil Ajkics etos svekkes av denne innledningen.

Innledningsvis leser vi videre: «Hvis du tar deg tid til å lese denne talen, skal jeg ta meg tid til å lese dine kommentarer.

Også hvis du er uenig med meg». Her fremstiller Ajkic seg selv som en forståelsesfull og velvillig innstilt person som ikke er redd for å lytte til andres meninger. Også dette er med å styrke hans etos. Vi har nemlig gjerne mer tillit til mennesker med god moral.

Senere i teksten bekrefter han det samme inntrykket ved å fortelle om et møte han en gang hadde med innvandrerkritikeren Nina Hjerpset-Østlie.

Hun har offentlig karakterisert Ajkic som «islamist». Likevel møter Ajkic henne med en lyttende holdning.

Med dette viser Ajkic at han ikke bare snakker om å lytte, men at han i praksis etterlever idealet om å lytte, også i personlig krevende situasjoner.