Innledning
På den 22. juli 2011 ble Norge rammet av to påfølgende terrorangrep som resulterte i tapet av 77 liv. Mitt fokus er rettet mot analysen av talen som Statsminister Jens Stoltenberg holdt den 25. juli, kun tre dager etter disse grusomhetene.
Denne talen fant sted på Rådhusplassen i Oslo, der over 200 000 mennesker hadde samlet seg til et rosetog for å ære minnet om ofrene.
Utdrag
I begynnelsen av talen hadde Stoltenberg et betydelig mål, nemlig å vekke sympati hos mottakerne. Dette oppnådde han ved å benytte pronomenet "vi" og ved å uttrykke at han selv hadde delt den samme opplevelsen som de som var hardest rammet av hendelsen.
Dette strategiske grepet skapte en følelse av tillit blant mottakerne, da de kunne være sikre på at hans veiledning var korrekt.
Den autoriteten han utstrålte som en person som personlig hadde opplevd hendelsen, bidro til å styrke hans etos. I begynnelsen av talen oppfordret han folket til å ikke gi opp, til tross for deres hjertesorg.
Gjennom denne oppfordringen formidlet han med patos at ved å følge hans råd ville det norske folket kunne møte de skremmende hendelsene som hadde funnet sted.
For å sikre klar kommunikasjon valgte han å benytte et enkelt språk, samtidig som han holdt en formell tone.
Han gikk videre inn på at de ikke ville la seg nedkjempe og at dette markerte begynnelsen på en ny epoke. Han sa: "Det blir et Norge før og et etter 22. juli."
Dette pekte på at innflytelsen 22. juli hadde hatt på Norge var så dyp at det hadde skapt en tydelig skillelinje i historien, og nasjonens historie hadde fått en ny dimensjon.
Han uttrykte at fremtiden ville bringe bedre dager, som kan forstås gjennom følgende setninger: "Deres drømmer ble brutalt knust. Dine drømmer kan bli virkelighet."
Kontrasten i disse setningene blir tydelig. Stoltenberg fokuserte ikke på enkeltpersoner, men heller på hele samfunnet.
Dette kan forklares med hans ønske om at ingen skulle føle seg isolerte i deres lidelse, da samhold og fellesskap var sentrale temaer i hans tale.
I starten av talen benyttet han seg av flere negasjonsord, mens ordet "ikke" ble sjeldnere brukt mot slutten. Resultatet var en økt bruk av positive uttrykk mot avslutningen av talen.
Legg igjen en kommentar