Innholdsfortegnelse
Skal vi forstå hvorfor demokratiet har fått en så sentral og selvskreven posisjon i dagens samfunn må vi se nærmere på de enorme politiske omveltingene som skjedde i USA og Frankrike på slutten av 1700-tallet. Hva gjorde at demokratiet har fått en slik posisjon som det har i dag? Vi skal også se nærmere på situasjonen i Norge etter 1814, og drøfte sammenhenger mellom disse revolusjonene og utviklingen av et norsk demokrati.
Amerikansk selvstendighet – modellen for utviklingen i Europa
Fransk revolusjon – Fra enevelde til demokratisk republikk
Norge – Fra union med Sverige til et selvstendig, konstitusjonelt og demokratisk monark
Utdrag
En tankeretning som hadde sterkt fotfeste i Frankrike var opplysningen. Den satte spørsmålstegn ved de tradisjonelle autoritetene, som stat og kirke, og mente at fornuften burde være en rød tråd når det kom til både menneskerettigheter og hvordan en stat burde styres.
De aller fremste representantene for denne tankegangen var Montesquieu (1689 – 1755) og Voltaire (1694 – 1778). Disse opplysningsfilosofene var sterkt påvirket av humanismen og den moderne vitenskapen.
Mennesket var fritt fra naturens side, og alt som ikke bygde på fornuft, var ugyldig. De mente det ikke eksisterte noen grunner for at noen skulle ha mer makt enn andre, og at alle mennesker var født like.
Tankegangen om at mennesket hadde naturgitte rettigheter, som retten til å leve, til frihet, eiendom og retten til å si og mene hva man ville, ble betydelige våpen i kampen om nye og friere styreformer.
De franske tenkerne fikk inspirasjon fra engelskmannen John Locke (1632 – 1704) som mente nettopp dette, at mennesket er født fritt, og er hverken født med mer eller mindre makt enn andre.
Han mente at et styre ikke kunne kalles lovlig, dersom det ikke bygde på viljen til folket, og at det er hos folket makten egentlig ligger.
Tanken om at en stat eller styresmakt bør utarbeides etter folkets vilje kalles folkesuverenitetsprinsippet. Makten skal gis av folket, mot at de styrende beskytter folkets rettigheter. Gjør ikke styret det, kan det avsettes av folket.
Folket forplikter seg i gjengjeld til å være lydige ovenfor loven, og påta seg de nødvendige byrdene staten gir dem, som for eksempel å betale skatt.
Montesquieu utarbeidet tankene til Locke, og kom fram til maktfordelingsprinsippet. Han mente at statens makt måtte være delt for å unngå maktmisbruk, og skulle i tillegg være uavhengige av hverandre.
De hadde allikevel maktmidler som kunne utnyttes, dersom noen av de andre maktene skulle brutt de retningslinjene som var satt.
Disse tre delene som statsmakten skulle bestå av var den utøvende makten, makten som styrte landet og ble forbeholdt kongen.
Den lovgivende makten, som ble gitt til den folkevalgte forsamlingen hadde makten til å gi lover og bevilge penger. Og til slutt, den lovgivende makten, makten til å dømme etter lovene.
Legg igjen en kommentar