Innledning
Norrønt, språket som florerte i Norden fra omtrent 700 til 1350, bærer med seg en unik historie. I sine tidlige dager ble norrønt nedtegnet ved hjelp av runer og en distinkt samling norrøne bokstaver, formet ut fra det latinske alfabetets grunnleggende struktur.
På 1000-tallet gjorde det uendrede latinske alfabetet sitt inntog i Norge og begynte gradvis å erstatte runeskriften.
Mot slutten av 1800-tallet utviklet det seg en standardisert skrivemåte for norrønt språk, som i dag har utviklet seg til moderne norsk. Men hva skiller og forener disse språkene?
Utdrag
I det norrøne språket åpenbarte seg en fleksibel ordstilling, en egenskap som kasussystemet muliggjorde. Dette systemet tildelte betydning til setningsleddene uavhengig av deres plassering.
I moderne norsk er vi bundet av fast ordstilling, da funksjonene i setninger er bestemt av plasseringen, ikke endelsene. For eksempel: På moderne norsk kan setningen "Olaf dreper Harald" tolkes som Olaf dreper Harald eller Harald dreper Olaf, alt etter plasseringen av subjektet og objektet.
I norrønt hadde plasseringen mindre betydning. Vi kunne skrive "Olafr drepr Haraldi," og det ville bety Olaf dreper Harald, siden Olafr står i nominativ, og derfor er subjektet. "Olafi drepr Haraldr" ville bety at Harald dreper Olaf, ettersom Harald er i nominativ, og dermed subjektet.
Norrønt tillot også setninger uten et uttalt subjekt, en egenskap som ikke finnes i moderne norsk. For eksempel kunne man skrive "regnir" på norrønt, mens på moderne norsk ville vi si "Det regner," der "Det" fungerer som et foreløpig subjekt.
Lydstrukturen i norrønt skiller seg fra moderne norsk. I norrønt ble alle bokstavene uttalt, i motsetning til moderne norsk. For eksempel uttales ord som begynner med "H" med "H," som "Hvila" og "hlutir."
Bokstaven "F" uttales som "f" når den er i starten av et ord, men som "v" inne i ord. Bokstaven "Z" uttales som "ts," likt tysk.
Legg igjen en kommentar