Innledning
Sigurd Obstfelder spilte en nøkkelrolle i nyromantikken, som oppsto som en reaksjon på den dystre realismen.
Enkelte forfattere var frustrerte over at den symbolske lyrikken fra Wergeland og Welhavens tid hadde blitt erstattet av en ensidig fokusering på å debattere samfunnsproblemer, slik Brandes så fint beskrev det.
Nyromantikken ble tydelig og markert da Knut Hamsun ga ut sin roman "Sult". Et typisk kjennetegn ved verkene innenfor denne epoken var en større vektlegging av hovedpersonens subjektive sjeleliv, som nå sto i sentrum. Det ubevisste ble nå viet oppmerksomhet, og dette var en av bevegelsens særegenheter.
Utdrag
Når Obstfelder beskriver at det er et slør foran de bleke kinnene, kan vi tenke oss et slør som dekker kinnene uten å legge mer vekt på det.
Men ved gjentakelsen av "det sorte sløret, bak det sorte sløret er det øyne", blir vi presset til å se denne skikkelsen mer nøye enn ved første øyekast.
Videre bruker han også ordene gråte og gjemme flere ganger i de siste tre strofene. Dette gir oss inntrykk av en gråt så kraftig at den ikke kan stoppes, og et behov for trøst som er større enn selve gråten.
Dette er ikke et helt ukjent tema for Sigurd Obstfelder, som er kjent for å skrive depressive tekster om ensomme eg-personer som føler seg satt utenfor samfunnet.
Den ytre handlingen i diktet forteller om en mann som vandrer alene en mørk natt. Plutselig møter han på en kvinneskikkelse som sitter på en benk i parken. Hun får ham til å slippe løs det han bærer inni seg.
Et slikt dikt kan tolkes på mange måter. Jeg får inntrykk av at mannen bærer på noe og i tillegg er ensom, kanskje uten å vite hvorfor.
Indikasjoner på dette kan være når Obstfelder skriver dette om eg-personen i første strofe, i 6. og 7. verselinje: "Jeg hoster. Min hosting lyder som spøkelsesharken. Jeg går. Min skritt er som spøkelsesskritt."
Kvinnen på benken kan representere så mye, men for meg representerer hun noe guddommelig, kanskje mørket i menneskelig form.
Siden hun er kledd i et mørkt sjal, og mørke er noe som er beskrevet så grundig tidligere i diktet, tolker jeg henne som en slags manifestasjon av natten.
Når jeg sier guddommelig, tenker jeg på de helbredende egenskapene som omgivelsene kan ha på et menneske.
Mørket, som representerer natten i dette tilfellet, gjør at personen i diktet føler seg fri til å slippe følelsene ut, uten at noen vil dømme ham. Uten at noen vil se ham i det hele tatt, for han sitter alene, i mørket.
Legg igjen en kommentar