Knoteren – slangen i dialektparadis | Norsk sidemål | Vår 2017

Utdrag
Sammendrag:
Else Berit Molde skriver om hvordan knoting (å endre på dialekten sin) oppfattes i det vanligvis så dialekttolerante Norge. Hun starter med å gjøre rede for hvordan begrepet knoting har oppstått, og viser til hvordan mennesker prøvde å klatre i det sosiale hierarkiet ved å legge til seg bymål eller dansk tale for flere hundre år siden.
Gjennom bevisst arbeid har vi oppnådd stor toleranse for dialektbruk i Norge, noe som gjør at vi i dag hører dialekt de aller fleste steder, som på tv, i radio og fra Stortingets talerstol. Men det er et krav at man holder på den dialekten man har fra barndommen, og mange kjente nordmenn har fått gjennomgå på grunn av knoting.
I en undersøkelse artikkelforfatteren gjennomførte, viste det seg at de som ble spurt, var negative til knoting. De eldre viste litt mer forståelse for variasjon i språkbruken til én og samme språkbruker enn det de unge gjorde.

Molde mener den språklige toleransen ikke er stor nok, når vi ikke godtar at mennesker endrer på dialekten sin, siden dette er en form for bevisst eller ubevisst tilpasning. Noen ganger endrer man på språket sitt for å gjøre seg best mulig forstått, noe vi burde ha større aksept for, mener hun. Det er viktig at folk tør å snakke dialekt, men det er like viktig at de som knoter, blir inkludert i den språklige toleransen vi skryter sånn av her i landet

Hovedsyn i teksten:
Moldes hovedsyn er at det må bli større toleranse for det å knote, altså å endre på dialekten sin. Vi aksepterer bytte av jobb, kjæreste og bosted, så hvorfor ikke av dialekt?
Else Berit Molde starter med et retorisk spørsmål, som også på mange måter oppsummerer artikkelens hovedsyn:
Vi lever i et samfunn med stor toleranse for å bytte både jobb, kjæreste og bosted. Men forandrer du derimot dialekten din, er du en sviker. Burde vi ikke ha like stor aksept for dem som skifter dialekt?
Molde beskriver i artikkelen hvor stor toleransen for dialekter generelt er i Norge, og setter fenomenet knoting opp mot dette: Hun mener vi burde utvise den samme språklige toleransen for knoting, som vi gjør for annen språkbruk. Knoting er en måte å gjøre seg forstått på, og burde ikke fordømmes.

Synspunktene:
Molde formulerer flere påstander om hvorfor knoting eksisterer, og om hvordan samfunnet rundt reagerer og bør reagere på knoting. Her er noen av dem:
Hvorfor: Før i tiden endret man på språket sitt for å forsøke å heve seg sosialt. Dette ble sett på som klassesvik. I dag tilpasser vi oss hvordan andre snakker, blant annet for å gjøre oss forstått.
Dagens reaksjoner: Også i dag bli mennesker som endrer på dialekten sin, sett på som svikere, gjerne mot hjemstedet sitt. Det er mindre aksept for å bytte eller blande dialekter enn det er for å snakke mer tradisjonelle dialekter.

Ungdom har mindre forståelse for knoting, kanskje fordi de aldri selv har opplevd å måtte legge om dialekten sin i formelle situasjoner, slik eldre mennesker har. Språklig tilpasning gjennom knoting blir sett på som ødeleggelse av språket, og de som knoter, blir beskyldt for å mangle en sterk og trygg identitet.
Ønskede reaksjoner: Molde mener vi burde akseptere knoting på lik linje med de tradisjonelle dialektene. Vi burde forstå at folk som knoter, som regel tilpasser seg, bevisst eller ubevisst, for å best mulig bli forstått

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter