Innledning
Jeg er en 15 år gammel jente fra Tysfjord, en liten bygd i Nordland. For litt over et år siden begynte jeg å lese "Sagaen om Isfolket", men jeg kunne ikke finne bok nummer 12, 13 eller 15, så jeg sluttet å lese dem.
Men da jeg flyttet til Tysfjord, hadde biblioteket alle bøkene dine. Jeg husker hvor mye jeg likte å lese om Sol, Tengel og Silje, og derfor begynte jeg å lese bøkene dine igjen. Etter hvert har karakterene blitt så virkelige for meg at de føles som en del av min egen familie.
Jeg ble så knust da Sol døde at jeg satt og gråt i lang tid. På samme måte var det da Dominic døde, og Villemo våknet opp med en død Dominic ved siden av seg. De skulle jo dø sammen. Jeg ble så lei meg at jeg følte det fysisk, og igjen tok tårene overhånd.
Utdrag
Jeg har nå kommet til omtrent bok nummer 20, og jeg kan ikke vente til biblioteket åpner i dag så jeg kan låne flere bøker om Isfolket.
Da Sol oppdaget at mannen hun trodde var mørkets fyrste - en mann hun hadde vært betatt av og hatt sex med - var Hemming Fogdedreparen, trodde jeg at jeg skulle dø.
Men jeg følte meg lettet da hun spiddet ham med en høygaffel. Det kan høres litt grusomt ut å si det, men han fortjente virkelig å dø. Han var ansvarlig for at nesten alle i Isfolkets dal ble drept, og de eneste som overlevde var Sol, Dag, Liv, Silje og Tengel den gode.
Hvis jeg ikke hadde fått tak i de manglende bøkene - nummer 12, 13 og 15 - ville jeg aldri ha funnet ut at Tengel den onde, på sin vandring, klarte å gjøre en uskyldig jente gravid. Og at barnet hennes var rammet av Isfolket. Jeg oppdaget også at Isfolket hadde ukjente slektninger der.
Jeg er imponert over skriveferdighetene dine! Når jeg leser et par sider i boken, bryr jeg meg ikke så mye om innholdet fordi det er måten du skriver på som fascinerer meg. Du beskriver ting så levende at jeg nesten kan føle dem.
Legg igjen en kommentar