• Annet
  • Utdanning: Vg3
  • Karakter: 5
  • Ord: 1569

Innledning
Jeg ligger her i mørket under dyna og tankene mine går kun til deg. Tårene renner nedover kinnene mine mens jeg leser det 8-siders brevet du skrev til meg for en stund tilbake.

Det er som om jeg kan høre stemmen din i hodet mitt mens jeg leser ordene dine. Du skriver om deg selv, dine mål og ambisjoner.

Glasur-generasjonen er et tema du tar opp, og det å bli voksen og å finne sin plass i verden. Du skriver om viktigheten av å være på samme bølgelengde som andre, og om følelsen av å bli akseptert og likt av andre.

Men så kommer du inn på de tyngre temaene, som alkohol og usikkerhet. Det river i hjertet mitt når jeg leser at du drakk for å glemme, fordi du følte deg som en mislykket person.

Jeg elsker deg så høyt, og det er så vondt å lese om smerten du har følt. Du nevner også sykehusepisoden, og hvordan den fikk deg til å be til Gud.

Du skriver også om fjellene du ønsker å bestige, og jeg er imponert over hvor sterk og målrettet du er. Ikke bare vil du bestige Himmelbjerget, men selveste Mount Everest.

Utdrag
Jeg kan ikke tro at noe så mektig og stort som "oss" lar seg lure av det stygge trollet! Jeg kan ikke akseptere at jeg har kjempet meg halvveis opp Mount Everest, gjennom motgang og smerte, og bare kommet halvveis! Jeg protesterer og nekter! Jeg vil se verden fra toppen av fjellet, se naturen og solen smile til oss.

Jeg vil plante flagget vårt og rope ut: "Vi klarte det! Se, vi klarte det!" Sammen er vi sterke, og vi kan bli enda sterkere!

Jeg vil stå på toppen av fjellet og tenke at det ikke er selve seieren som betyr mest, men veien vi har kjempet oss oppover, med alle sårene og utfordringene vi har overvunnet - det er selve seieren.

Selv om dine sår er dype og smertefulle, og beina dine er slitne etter å ha båret meg opp de siste trinnene, vil jeg at du skal vite at jeg alltid har hatt med meg plaster og salve i ryggsekken.

Det kan virke teit, men det har en betydning. Det er først nå jeg klarer å ta dem frem og hjelpe deg. Jeg var så opptatt av å nå toppen av fjellet at jeg glemte mine egne føtter.