Innholdsfortegnelse
Del 1.
Del 2.
Egenvurdering
Utdrag
Del 2. Kjære mamma. Du har alltid sagt at eg er fødd under ein lykkestjerne. Da eg ble fødd, vann eg i lotto.
Du forteljar meg at sjansen for å bli fødd i Norge er like stor som sjansen for å treffe ei bøtte med ei ball på ein strekning like lang som Oslo-Bergen.
Og her eg, fødd og oppvekst i Norge – verdens lukkelege land. Det einaste problemet er at eg ikkje er lukkeleg.
Du har gjeve meg ein barneoppseding fylt med rosa skyer og ponniar, mamma. Det var ingen som fortalde seks år gamle meg om vanskeleg hetane i livet.
Da fisken min døde mens eg var på skulen, løp du til dyrebutikken for å kjøpe ein tilsvarande.
Eg skulle ikkje få vita den brutale sanninga om min kjære, elskande fisk som du måtte skylje ned toalettet.
Det vilje eg ikkje tole, tenkte du. Det vilje gjera meg ulukkeleg, og det kunne du ikkje ha noko av, men du skulla berre visst.
Det som verkeleg gjorde meg ulukkeleg, mamma, var at da eg kom inn i tenåra og måtte røynde ein sanning som ikkje var i nærleiken av den du hadde vist meg.
---
Hei alle sammen. Mammaen til Josef har bedt meg om å si et parr ting om og til Josef i dag.
Jeg har kjent Josef helt siden første klasse, hvor vi bestemte oss for å bli bestevenner siden vi begge var pakistanere og var mest sannsynlig i slekt med hverandre.
Da vi ble bestevenner hang vi veldig mye sammen. Både jeg og Josef ble fort favoritter av lærerne.
Vi ble det fordi vi hadde lært at loven sier at det er ulovlig at pakistanere gjør det dårlig på skolen, og spesielt i matte!!
Gjennom hele barneskolen var vi alltid sammen med hverandre i friminuttene. Josef hadde mange venner og alle visste hvem han var.
Siden jeg hang med Josef kjente mange meg også, men ikke bare fordi jeg var med Josef. Det var fordi jeg var veldig stor og skummel, men veldig hyggelig og snill.
Legg igjen en kommentar