Mamma, pappa og Somalia

Innledning
Jeg hørte rektoren ønske alle velkommen til skolens årlige talentkonkurranse med sin dype stemme, til foreldre, søsken og andre tilskuere som var til stede.

Fra scenen der jeg satt, kunne jeg høre ham tydelig. Jeg var så nervøs for å ydmyke meg selv på scenen, at jeg lukket øynene mine og håpet på det beste.

Men det fungerte ikke. I stedet begynte jeg å forestille meg rektoren med mikrofonen i hånden, mens han fiklet med ledningen med den andre hånden.

Han var iført en beige dress som kanskje bare han likte. Jeg kunne også se det fra rektorens synsvinkel - publikummet.

Utdrag
Tankene mine ble trukket mot ordet "Somalia". Jeg gjentok det i hodet mitt, men det virket plutselig så meningsløst. Hvorfor hadde jeg valgt å synge om Somalia?

Selv om mamma og pappa var stolte av meg og hadde store forventninger til sangen min, gjorde tanken på den meg kvalm. Nervøsiteten min økte for hvert sekund som gikk.

Jeg åpnet hendene mine og så ned på dem - de var klamme av svette som begynte å renne nedover kinnene mine.

Plutselig hørte jeg rektors skarpe stemme: "Ida og Lisa! Det er deres tur nå." De to jentene reiste seg og trippet nervøst bortover den korte veien til scenen. En bølge av applaus traff meg idet jeg nådde scenen.