Pappa

Innledning
Jeg krøp ned under dynen, men kulden bet seg fast i kroppen. Med tankene vandrende til den forestående julefeiringen, la jeg meg til å sove.

Plutselig ble jeg vekket av en skummel lyd fra trappen. Jeg var for redd til å sjekke hva det kunne være, og lot søvnen ta meg igjen.

Utdrag
I denne perioden så jeg sjeldent mamma, vi måtte fortsette å leve som normalt til tross for at pappa var syk. Vi måtte gå på skolen og jobb, men pappas tilstand ble stadig verre.

Til slutt fikk vi lov til å besøke ham på sykehuset, men det var et trist syn. Pappa var knyttet til en rekke apparater og så helt annerledes ut. Han var så tynn og magrere, og jeg kunne nesten ikke kjenne igjen ansiktet hans.

Vi visste ikke om han kunne høre oss eller ikke, men legene ba oss om å snakke med ham og prøve å få ham til å reagere på oss. Dessverre var tilstanden hans uendret etter tre måneder, siden operasjonen.

Jeg satt i samfunnsfagtimen på skolen, men alt jeg klarte å tenke på var pappa. Hvordan hadde han det nå? Led han? Prøvde han å kontakte oss? Kanskje han følte skyld for å ha blitt syk. Jeg kunne ikke konsentrere meg i det hele tatt, for hva om pappa aldri ville bli den samme igjen?

Da jeg kom hjem, var kusinen min på besøk. Tårer trillet nedover ansiktet hennes, og hun så ut som om verden hadde kollapset. Hun kom mot meg og sa at onkel Tommy lå i koma. Jeg hadde egentlig ikke peiling på hva koma var, men det skulle jeg snart få lære.

Vi kjørte til sykehuset, og da vi kom frem, var mamma allerede der. Vi ble ledet inn til et stort rom med mange eldre pasienter, og jeg tenkte med meg selv at dette ikke kunne være riktig rom - pappa var jo bare 33 år gammel. Foran oss var et hvitt forheng, og jeg visste hva som ventet bak det.