Innholdsfortegnelse
Hovedsynet i ”Alene sammen” av Finn Skårderud.
Retorisk analyse av ”En grøssende hyllest til Trump og Listhaug”
Utdrag
”En grøssende hyllest til Trump og Listhaug” er et innslag i debatten om hva som gir populistene så stor gjennomslagskraft i disse dager.
Debattinnlegget ble utgitt i Aftenposten 22. November i år, og det er skrevet av førstelektor i retorikk ved Høyskolen i Kristiania, Kjell Terje Ringdal.
I artikkelen blir retorikken blant populistene Donald Trump og Sylvi Listhaug presentert som en oppskrift til etterfølgelse, dersom man ønsker å lære å spille ”rottefangerens noter”.
Kjell Terje Ringdal hyller retorikken som blir brukt blant populistene i samfunnet, med grøss og gru.
Han har skrevet et debattinnlegg som reflekterer rundt hvordan retoriske virkemidler blir brukt til å fange oppmerksomheten til store samfunnsgrupper som ”tidligere ikke har følt seg hjemme i politikken”.
To sentrale personer i teksten er Donald Trump, den nyvalgte amerikanske presidenten, og den norske politikeren Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet.
Ved hjelp av 4 punkter, skal Ringdal ha gitt leseren oppskriften på hvordan man kan uttrykke seg med et språk som ”Speiler det ”folk flest” tenker og føler”.
Ringdal prøver ikke nødvendigvis å skape flere populister i samfunnet, budskapet hans er heller å bevisstgjøre folk hvordan billige triks innen retorikken kan vekke en uønsket begeistring blant velgere, og resultere i at makten tildeles de som ikke bør få den.
Bruken av etos står sentralt i denne teksten. Forfatteren skriver om retorikken som brukes av noen politikere i dagens samfunn, populistene.
Det faktum at Kjell Terje Ringdal er førstelektor i retorikk ved Høyskolen i Kristiania øker troverdigheten til teksten betraktelig.
Som en kommentator av den politiske samfunnsutviklingen økes også troverdigheten ved at han er leder av Washington seminaret.
Det viser at han er samfunnsengasjert og opplyst når det kommer til politikk. En annen form for etos kommer fram ved bruken av sitat.
Han har blant annet et sitat fra historiker Jan-Werner Müller, og et fra Sylvi Listhaug selv.
Her blir leseren direkte presentert for kildene til forfatteren, en stor styrke i sammenheng med etos.
Troverdigheten som skapes hos leseren er uvurderlig i denne teksten.
Den gjenspeiler budskapet til Ringdal om det viktigste ikke er å være ekte, men at man formidler noe sant.
Legg igjen en kommentar