En hyllest til Shazia Majid, takk

Innledning
Vi har levd i en Korona-pandemi lenge nå, og det har vært et tøft år. I VG kunne vi finne artikkelen «En hyllest til Oslo», som er skrevet av kommentator og journalist Shazia Majid og som handler om dette.

Formålet med denne teksten er å få menneskene i Oslo til å innse at det er lys i tunnelen og at vi skal komme oss gjennom dette sammen, som verdens beste hovedstad.

Målgruppen for denne teksten er derfor alle innbyggerne i Oslo. Hovedbudskapet med kronikken er å si at menneskene i Oslo har vært flinke til å følge restriksjonene og samtidig holdt Oslo som en sosial by.

Jeg skal i denne retoriske analysen, analysere kronikkens hovedbudskap og formål, samtidig som jeg bruker de relevante apellformene og til slutt vurdere i hvilken grad teksten som helet er godt egnet til å oppnå formålet.

Innholdsfortegnelse
Oppgave 3)

Utdrag
Man kan se på flere momenter i teksten som styrker etosen til Majid. Hun skriver «Rundt østensjøvannet sørøst i byen finnes en bakke som kalles blodbakken», som betyr at hun er godt kjent i Oslo.

Hun skriver også sitater som myndighetene har sagt i media «Hold dere hjemme, ha minst mulig sosial kontakt», som gir henne enda sterkere avledet etos.

Ved siden av dette virker hun som en motiverende, sympatisk person. Når hun skriver til Oslo, skriver hun åpenbart til innbyggerne og har en positiv innstilling på pandemien. «Se på deg, da! Kommet så langt, bare litt til. Litt til, Oslo!».

Dette gjør mest sannsynlig at mottakeren står igjen med en god motivasjon om at vi snart er i mål og Fremstiller Shazia som en ydmyk person som bryr seg.

Avsenderen bruker patos som det dominerende, retoriske virkemiddelet. Teksten består av flere virkemidler som kan vekke leserens følelser. Hun bruker flere følelsesladde elementer i teksten, med både positive og negative ladde ord.

Gjennom kronikken forteller Majid hvor grusomt det har vært i bo i Oslo gjennom pandemien, at det har vært noen tøffe og utfordrende måneder.

Enhver Oslo-innbygger kjenner seg nok igjen i det hun skriver. «Hjertet dundrer mot ribbeina, luften rekker knapt ned til lungene, men man setter den ene foten foran den andre og når toppen».

Dette gir leseren en overdreven sammenligning om hvordan det har vært gjennom pandemien, altså en trist og lei følelse.