Innledning
Etter første verdenskrig opplevde Europa en tid med store utfordringer som følge av overgangen fra krig til fred. Det var økende arbeidsledighet og psykiske problemer blant veteraner, samtidig som gårdsbruk og fabrikker slet med å finne marked for sine produkter.
Økonomisk nedgangstid og depresjon preget samfunnet, også blant seierherrene. Til tross for at demokratiet hadde spredt seg i store deler av Europa, var Italia et unntak. Her møtte demokratiet en motreaksjon som førte til at det ble avskaffet.
I 1922 ledet Benito Mussolini en bevegelse kalt Fascisme som avsluttet den parlamentariske regjeringen og etablerte et Fascistisk regime i Italia. I mange andre europeiske land kjempet regjeringene for å etablere seg og skape stabilitet.
Innholdsfortegnelse
Fascisme i Italia
Nazismen i Tyskland
Versailles-Traktaten
Konklusjon
Litteratur
Utdrag
Etter den første verdenskrig opplevde Italia, som mange andre land i Europa, en økonomisk krise og sosial uro. Arbeidsledigheten økte, og både på landsbygda og i byene var det store streiker og voldelige konfrontasjoner.
Regjeringen var ikke i stand til å takle situasjonen, og befolkningen mistet tillit til parlamentet og den ustabile regjeringen.
Benito Mussolini, en nasjonalistisk leder som hadde organisert eks-soldater, fant opp fascismen. Hans fascistiske bevegelse appellerte til nasjonal lov og orden, og mange rike og velstående mennesker fant beskyttelse hos bevegelsen.
Middelklassen, som hadde blitt hardt rammet av den økonomiske krisen, kunne ikke finne vern hos sosialistiske bevegelser eller fagforeninger. Tilhengere av fascismen brukte vold og undertrykkelse for å få kontroll, og mange politiske partier ble avskaffet.
I 1922 ble Mussolini statsminister etter å ha ledet en koalisjonsregjering og fått fullmakt fra parlamentet i ett år. Han vant senere valget i 1924 og kom til makten på en lovlig måte.
Men hans regime var autoritært og undertrykkende, og han reduserte parlamentets rolle og innførte sensur i media. Han ødela fagforeningene og forbød retten til å streike, og avskaffet til slutt alle politiske partier bortsett fra sitt eget fascistiske parti.
Mussolini mente at demokratiet var umodent og ineffektivt, og at det økte klassekampen og splittet folket i mange partier, noe som førte til egoisme og ustabilitet.
Han argumenterte for at Italia trengte en sterk leder som kunne handle raskt, løse konflikter, skape nasjonal solidaritet og styre økonomien. Ifølge ham skyldtes Italias økonomiske problemer verdensdepresjonen.
Mussolini lanserte et program for offentlige arbeider og økt økonomisk selvforsyning. Han startet en kampanje for å øke matproduksjonen, men til tross for fascistenes innsats, klarte de ikke å skape økonomisk sikkerhet.
Legg igjen en kommentar