Endrede maktforhold | Den moderne stat

Innledning
I krigene på 1500- og 1600-tallet forsøkte de tysk-romerske keiserne forgjeves å holde på de enorme områdene som de hadde lagt under seg tidlig på 1500-tallet. Reformasjonen hadde splittet keiserriket i nordlige og sørlige fyrstedømmer, der protestantene dominerte i nord og katolikkene i sør.

Innhold
Nederlag for Det tysk-romerske keiserriket
Storbritannia – en ny verdensmakt
Opplysningstida
Et nytt verdensbilde

Utdrag
En annen forutsetning for opplysningstida var gjennombruddet for et nytt verdensbilde. På 1700-tallet aksepterte de fleste lærde at det var sola – og ikke jorden – som var universets sentrum; det heliosentriske verdensbildet avløste det geosentriske.

Men for kirken var jorden fremdeles universets midtpunkt. Menneskehetens tilværelse på jorden var, ifølge kirken, bare en liten parentes i forhold til evigheten. Teologene regnet også med at dommedag var nær forestående, livet på jorda ville ikke vare lenger enn omtrent 6000 år.

Men i en situasjon der kirkens syn ble imøtegått av vitenskapen i et helt grunnleggende spørsmål, måtte kirkens autoritet bli svekket.

I 1543 ble avhandlingen Om himmellegemenes bevegelse av den polske astronomen Nicolaus Copernicus publisert. Her ble det heliosentriske verdensbildet beskrevet for første gang, og disse bøkene kom til å stå på pavekirkens liste over forbudte bøker fram til 1757.

Etter oppdagelsene til Copernicus fant den tyske astronomen Johannes Kepler ut at planetenes baner rundt sola ikke var sirkelrunde, men elliptiske, og at planetene beveget seg raskest når de var nærmest sola. Italieneren Galileo Galilei bekreftet Copernicus’ teorier da han beskrev banene til Jupiters måner.

Pavekirken reagerte med å sørge for at Galileo fikk se et torturkammer, og han ble tvunget til å trekke tilbake sine teorier og måtte sverge på at jorden sto stille.

Til tross for kirkens motstand aksepterte stadig flere ideen om det heliosentriske verdensbildet utover 1600-tallet. I 1687 kunne engelskmannen Isaac Newton gi en forklaring på Copernicus’ og Keplers beskrivelser.

I avhandlingen Naturfilosofiens matematiske prinsipper formulerer han gravitasjonsloven, loven om legemers tiltrekning på hverandre. Det var den samme kraften, gravitasjonskraften, som bestemte planetens baner, og som fikk eplet til å falle til jorda.

At det heliosentriske verdensbildet avløste det geosentriske, var så viktig at de to begrepene førnewtoniansk og newtoniansk tid blir brukt for å markere dette skillet. Menneskene på jorden var ikke lenger universets midtpunkt; Guds ypperste skaperverk var redusert til å være skapninger som befolket en jordmasse et sted i verdensrommet.

Også en annen oppdagelse hadde sådd tvil om det gamle verdensbildet. Studiet av fossiler førte på 1600-tallet til at kirkens påstand om jordens forholdsvis korte historie falt i grus – livet på jorden hadde vart i millioner av år.

Forskerne aksepterte ikke lenger skillet mellom den korte tida på jorden og evigheten. Det fantes bare én tid, den målbare tida. Forestillingen om jordisk og himmelsk tid ble avløst av fortellingen om fortid og framtid.

Det nye verdensbildet førte til at mange mente det var vitenskapelige framskritt som kunne forbedre menneskenes leveforhold. Fromhet, vanetenkning og å underkaste seg for autoriteter ble ikke lenger ansett som noe positivt, fordi disse egenskapene kunne stå som et hinder for framskritt.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter