Innledning
Vi lever i en svært spennende tid, hvor teknologien har hatt vinden i seilene siden den industrielle revolusjonen på 1800-tallet.
En klok person sa en gang at det ikke finnes grenser for hva et menneske kan oppnå med en god idé og ubegrensede ressurser, og historien har så langt vist at han hadde rett.
Et av de mest ikoniske eksemplene på dette er Neil Armstrongs legendariske skritt på månen i 1969, som stoppet en hel verden i spenning. Men den gangen var det gnisninger mellom to supermakter som drev kappløpet om å være først til å nå månen.
Utdrag
Det er allerede utviklet planter som er resistente mot skadedyr, sopp og virus. Dette gir muligheten til å dyrke planter som kan tilpasses de tøffe forholdene som finnes over hele verden, og som kan garantere en god avling uansett værforhold.
Men når man tar i betraktning ordspråket "frihet, likhet og nok mat til alle", ser man at det er flere problemer som kan oppstå i horisonten.
En essensiell ressurs vi trenger verden over er varme. Dette handler ikke om kjærlighet eller følelser, selv om vi definitivt kunne trenge mer av det også, men om energi.
Tidligere har vi vært vant til å øke temperaturen fra 24 til 27 grader en kald desemberkveld når snøfnuggene forsiktig faller ned og iskappene i takrennen reflekterer lyset fra peisen i stuen.
Men hva med de millionene som ikke har denne luksusen? I dag har Norge tilstrekkelig med ressurser til å lyse opp halve Europa, men vi ser allerede faresignaler for en mulig krise i vår egen bakgård.
Russland har nylig kunngjort at de vil fortsette å drive kjernekraftverk av typen Tsjernobyl i flere år framover. Mens norske vernepliktige står ved grensen med Geigertellere, fyrer kalde russere opp ovnene sine med ved som for noen dager siden var en del av et spisebord.
En mulig løsning på problemene kan være det samme som Fokus, Postbanken og Kredittkassen prøver på: fusjonsenergi. Disse kraftverkene trenger ikke plutonium, men vann for å produsere energi. Forurensingen er minimal, og energiproduksjonen er ubegrenset.
Visjonen er å ha det første fusjonskraftverket klart rundt 2050, men da vil jeg være 70 år gammel, nesten blind og døv, så det er tvilsomt om jeg vil være den første som nyter godt av elektronene som kommer susende gjennom strømnettet.
Legg igjen en kommentar