Utdrag
«Det tornede tre» er et dikt skrevet av Johan Sebastian Welhaven. Diktet handler om et tre som under oppveksten har blitt skadet, og dermed har utviklet torner.

«En torn er en kvist som har taget skade» skriver Welhaven i første strofe.

Med dette forteller han om hvordan treets kvist aldri ble fullt utviklet, og ble heller en torn på grunn av den skade den ble påført under dens oppvekst.

I siste strofe skriver Welhaven også: «...jeg gjemmer dog en større smerte enn jeg forvolder.» og dette forteller at treet bærer en større smerte, enn hva en torn kan påføre.

«Det tornede tre» består av tre strofer, hvor hver strofe inneholder fem verselinjer. Diktet inneholder enderim og har enderimmønsteret aabba.

Dette systematiske mønsteret kalles også parrim. Denne skaper en regelmessig rytme gir diktet et harmonisk og fullkomment uttrykk.

Dette gjør igjen at diktets budskap kommer tydelig frem og kan påvirke mottaker i stor grad. I diktet finner vi blant annet besjeling.

Besjeling gir treet menneskelige egenskaper, og dette kan vekke følelser hos mottaker, samtidig som det fører til at man kan se på treet som en metafor for et menneske.

Et eksempel på besjeling i diktet finner vi i strofe to, første verselinje: «hvor er spirende liv der lider,».

Til slutt i diktet kan vi også si at treet snakker til mottaker, det får en stemme:

Den sier i vekstenes stumme språk:
«Jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog
En større smerte enn jeg forvolder.»

Diktet kan tolkes som en stor metafor i seg selv; eller allegori. Dette vil si at treet kan hele veien oppfattes som et menneske med en tøff oppvekst.

Med allegori snakkes det om en tekst som kan oppfattes som et bilde, i dette tilfellet, treet som menneske.

Det er derimot ikke bare treet som er en metafor i dette diktet. Tornene kan enten forstås som arr som har oppstått under oppveksten, eller som en «dårlig» side ved mennesket som også oppstod grunnet tidligere vanskeligheter.

Til sist kan vi se på blomstene og bladene som noen finere sider ved mennesket, som det har utviklet på tross av noe vanskelig: «hvor treet led og ble tornekledt, og bar dog blomster, duftende, blide.»

Det tredje språklige virkemiddelet som er tatt i bruk er kontraster.