• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 1315

Innledning
Kjartan Kristiansens "Tusen etasjer høi", Rolf Jacobsens "Byens metafysikk" og Kristofer Uppdals "I storbyen" er alle eksempler på dikt som formidler følelser om byen.

Utdrag
I den femte strofen finner vi igjen en dobbel betydning, der «flyr over | hvite striper på rødt lys» kan tolkes på to måter. Det kan referere til trafikken der biler flyr over de hvite striper på et rødt trafikklys.

Men det kan også knyttes til narkotikabruk, der «hvite striper» kan referere til sniffing av kokain, mens det røde lyset signaliserer at det er ulovlig. Det å krysse veien på rødt lys er også ulovlig, og Jakobsen bruker dette for å indikere at noe er galt eller forbudt.

I den syvende og åttende strofen gir eg-personen uttrykk for at han ønsker forandring. Han beskriver en lengsel etter å forlate byen og komme seg ut i naturen, kanskje sammen med en kjæreste - dette fremgår av uttrykket "tenk oss i skoen og gresset | jeg kan nesten ikke vente".

Rolf Jacobsen var en norsk lyriker og journalist som ble født i 1907 og døde i 1994. Hans lyrikk er kjennetegnet av forholdet mellom natur og teknologi, begeistring for den moderne maskinkulturen og beskrivelser av det travle hverdagslivet i byen.

Etterhvert skifter han syn og stiller seg på naturens side, og blir mer skeptisk til det moderne samfunnet. Han stiller spørsmål ved de problematiske sidene ved det moderne livet. Jacobsen debuterte som lyriker i 1933 med diktsamlingen «Jord og jern», hvor «Byens metafysikk» er hentet fra.

Diktet "Byens metafysikk" gir en beskrivelse av byens underverden. Under bakken finner man blant annet avløpsrør, telefonkabler og gassrør. Dette området er ofte oversett, men det er likevel en nødvendig del av det moderne samfunnet.

Diktet består av seks strofer med varierende antall verselinjer, og har en modernistisk form uten rim eller rytme. Enkelte av verselinjene er også oppstykkede.

I første strofe beskriver Jacobsen en inngang til den mørke underverdenen, som finnes under rennestensristene, i de skjelvende murkjellerne, i de fuktige røttene av lindealléene og på parkplenene. Jacobsen bruker også mye besjeling i dette diktet, noe som kan sees i andre strofe med beskrivelsen av "Telefonkablenes nervefibre" og "Gassledningens hule blodårer".

Det er også hyppig bruk av negative ord, som bidrar til å skape en dyster og mørk stemning.