Innledning
Jeg satt på klippen og så ut over det rolige havet som nå var farget oransje av den gyldne kveldssolen. Havet, som en gang var mitt, hadde nå tatt fra meg det jeg brydde meg mest om.
Jeg la meg på ryggen og så opp på himmelen hvor skyene dannet fugler og dyr. Det var utrolig hvor fort alt hadde skjedd. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Jeg tenkte på Trixie.
Utdrag
Trixie var min beste venn når det gjaldt å utforske havet og ha det gøy. Hun elsket å svømme og leke i vannet, og når jeg var sammen med henne i vannkanten, følte jeg meg som et bekymringsløst barn igjen.
Hun var alltid med meg når jeg skulle surfe på de store bølgene som rullet inn mot stranda rundt holmen. Jeg kunne alltid stole på at hun hoppet rundt beina mine og ga meg mot til å prøve nye triks på brettet mitt.
Men det var lenge siden nå. Årene hadde gått, og Trixie hadde ikke oppmuntret meg til å prøve nye ting på en stund.
Jeg hadde planlagt denne ferien fordi jeg ville utfordre meg selv og prøve å surfe på et nytt sted. Jeg ønsket å oppleve nye ting og teste ut større bølger.
Da jeg hørte at bølgene her var større enn på noen andre steder jeg hadde besøkt, visste jeg at jeg måtte dra hit. Nå satt jeg på svaberget og så utover det oransje havet, og tenkte tilbake på alle de gangene jeg hadde delt dette øyeblikket med Trixie.
Alt var i rute. Hver morgen og formiddag surfa jeg, fordi bølgene var størst på den tiden. Jo større de var, desto mer intens ble følelsen. Følelsen av å være herre over bølgene.
I går økte vinden, og det betydde større bølger. En unik sjanse, tenkte jeg. Så tidlig neste morgen stod jeg opp og kledde meg for surfing. Været var omskiftelig, og jeg kunne se skyene jage over himmelen.
Legg igjen en kommentar