Problemdefinisjon
Konsekvensene av svartedauden i Norge
Utdrag
Svartedauden regnes som en av de verste pandemiene i historien, og rammet Europas befolkning hardt i perioden 1347-1351.
Pesten kom til Norge høsten 1349, og reduserte befolkningstallet på den tiden med 2/3 deler.
Svartedauden var en antatt byllepest, og skal ha blitt formidlet fra handelsrutene langs silkeveien.
Silkeveien var et handelsnettverk mellom Europa og Kina på den tiden.
I denne artikkelen skal vi ta for oss konsekvensene svartedauden påførte i Norge, og hvilke virkninger den har hatt i senere tid.
I 1349 kom pesten til Norge. Det er anslått at den kom via byen som sto for det meste av import og eksport på den tiden, nemlig Bergen.
Pesten kom via et skip som seilte fra England til Bjørgvin. Dette skipet fraktet korn, og sammen med kornet kom også rotter som brakte pesten med seg.
Rottene hadde lopper på seg som var infisert av pest. Rottene som hadde blitt fraktet med skipet fant seg så nye kornlagre på gårdene rundt om i Norge. Og når bøndene da solgte kornet, fulgte pestloppene med.
Slik er det antatt at sykdommen spredde seg over de store avstandene i Norge.
Det har derimot vært en pågående krangel årene etter svartedauden, for om rotta skal ha all skyld for at pesten spredte seg.
En ny studie antyder nemlig at pesten videre spredte seg med lus og lopper på mennesker.
Biolog Nils Chr. Stenseth hevder i et intervju med forskning.no, at rottene godt kunne tatt med seg lopper med pestbakterien i første omgang, men mener at spredningen videre skjedde mellom mennesker.
Dette er enda uklart, og forskere har lenge vært uenige om smittespredningen.
På tross av at forskere lenge har vært uenige om smittespredningen, er det ingen tvil om at pesten skapte store konsekvenser for det lille landet vårt.
Vi kan si at svartedauden var en faktor i den videre historiske utviklinga i Norge i middelalderen. Pesten var blant annet grunnen til kollaps av viktige samfunnsfunksjoner i Norge.
På grunn av det store fallet i befolkningen ble flere gårder lagt øde. Det var ikke nok billig arbeidskraft til å opprettholde gårdene. God dyrkbar mark ble derfor liggende brakk i flere tiår.
Men selv om dette var kritisk på den tiden, førte det faktisk til bedre levekår for de som overlevde.
Legg igjen en kommentar