Innledning
Nora følte seg nedstemt. Selv om hun på en måte følte lettelse, var hun samtidig desperat. For noen få minutter siden levde hun i et stort herskapshus med en rik mann, tre barn og tjenestefolk.
Nå var hun alene og måtte klare seg selv. Nora gikk langs gaten som var svakt opplyst av gasslamper på hver side. Hun var på vei for å ta farvel med venninnen Kristine Linde.
Mens hun gikk, var hennes indre følelsesmessige tilstand et kaos. Hun tenkte stadig: "Har jeg gjort det rette?"
Nora nærmet seg Kristines lille hus og gikk sakte opp trappen. Hun banket tre korte, harde slag på døren.
Da døren åpnet seg, ble Nora forskrekket. Foran henne stod sakfører Krogstad med et innesluttet og nesten alvorlig ansiktsuttrykk.
Utdrag
Nora tok en rask runde med blikket og oppdaget et skip som hadde lagt til kai i løpet av natten. Nysgjerrig gikk hun om bord og fant en sjømann som hun spurte om destinasjonen.
Mannen, som virket i førtiårene, klødde seg i skjegget og svarte med en rusten stemme: "Jeg tror vi skal til Kristiansand med trelast. Hvorfor lurer du så mye på det?" Nora, som ikke var vant til en sånn tone, ble plutselig usikker.
Men hun samlet motet og spurte om å få bli med som passasjer. Mannen gryntet et slags "ja", og Nora klatret om bord.
Frisk sjøluft og bølgende hav fikk humøret til å stige, og hun var glad for å ha sikret seg transport til Kristiansand uten hjelp fra Torvald.
Skipet var ganske lite, bare 35 meter langt, og hadde et mannskap på 15. Nora lente seg over relingen og så på bølgene som skumpet. Hun brydde seg ikke om noen av sjømennene som så forundret på henne, men nøt heller turen.
Etter mange timer på sjøen var Nora fortsatt entusiastisk. De seilte forbi Grimstad, og hun visste at de var nær Kristiansand.
Til slutt la den tjæremalte båten til kai i Kristiansand, og sjømennene losset trelasten over i vogner. Nora visste ikke hva hun skulle gjøre, og de fire riksdalerne hun hadde tatt med seg hjemmefra var ikke nok til å finne ly for natten.
Magen hennes rumlet, men hun ble glad da hun så at himmelen var blå og solen skinte. Selv om kaia i Kristiansand var mindre enn i Kristiania, var den likevel av respektabel størrelse, og det var mye liv og røre der.
Nora kjøpte nybakte hveteboller hos en baker og satte seg på en benk like utenfor bedehuset i Strandgaten. Hun tenkte på Torvalds strenge stemme som hadde forbudt henne søtsaker, og smilte fornøyd med tanken på at hun kunne nyte hvetebollene nå.
Etter å ha spist gikk Nora rundt i sentrum av Kristiansand på jakt etter arbeid. Hun oppdaget et postkontor og gikk inn. Der la hun merke til en ung og kjekk mann med fyldig, rødt hår.
Legg igjen en kommentar