Uten farger, lyd eller følelser

Innledning
Jeg er helt utmattet. Timen har så vidt begynt. Lærerens stemme når knapt fram til meg, den høres ut som en fjern mumling.

Han snakker om å ta de riktige valgene og å ta ansvar for sine egne valg. Jeg prøver å sitte oppreist, men kroppen min vil bare synke ned i stolen.

Jeg er så utrolig sliten. Stemmene til de andre ungdommene i klassen høres ut som en massiv og uforståelig støy. Lydene virker isolerte, og jeg klarer ikke lenger å orientere meg.

Alt rundt meg forsvinner og jeg ser bare farger. Plutselig føler jeg en dyp tone som støter ut og skyver bort alt. Den klinger høyt i ørene mine.

Jeg merker at kroppen min stritter imot. Jeg har lyst til å reise meg og forlate rommet. Bare flykte ut i friheten. Jeg kjenner en følelse av at noe mangler.

Jeg vet at jeg må gjøre noe med det, men jeg kan ikke gjøre det nå! Det er jeg fullt klar over.

Utdrag
Jeg åpner døren og ser mamma sitte i gangen, mens hun snakker i telefonen med noen hun kjenner.

Men idet hun får øye på meg, stopper hun opp midt i setningen og mister telefonen på gulvet.

En manns stemme roper navnet mitt gjentatte ganger, mens jeg ser en stor mann med bart og hatt, som kjører en fin bil, har mye penger, kone, barn og et fint hus.

Han kaller seg faren min, men jeg tviler på at han virkelig bryr seg om meg eller mamma, han forlot oss bare.

Mamma reiser seg og går mot meg mens hun sier, "Silje, jenta mi" med en myk stemme. Så løfter hun hånden som om hun skulle stryke meg over kinnet, men i stedet slår hun meg.

Det er ikke første gang dette skjer. "Hvor har du vært, din jævla unge?!" roper hun. "Jeg klarer meg ikke alene, skjønner du ikke det?" Kroppen hennes gir etter, og hun faller sammen foran føttene mine.

Jeg legger merke til hvor tynn hun har blitt, og hun gråter mens hun mumler uforståelige ord. Hun gnir hendene over det skallete hodet og rister av gråt.

Hun har aldri vært frisk, men nå er hun virkelig syk. Hun trenger meg, men jeg trenger ikke henne. Jeg må lære meg å klare meg uten henne snart.

Men jeg har Saki, eller så kan jeg bo hos faren min. Tanken på å måtte bo hos ham får meg til å ville løpe vekk.

Jeg ser tilbake på mamma mens hun roper navnet mitt, men jeg later som jeg ikke hører henne og går ut igjen.