Innledning
I Aftenposten den 11. oktober 2014 kom teksten «Måten vi møter ebola på, avslører hvem vi er som samfunn og hvem vi er som mennesker» av Lindis Hurum.
I teksten prøver Hurum å få flest mulig til å engasjerer seg i ebola-saken. Hurum vil at flest mulig skal jobbe for en forskjell.
Hun mener at hele verden er et stort felleskap og at det ikke er noe «dem» og «oss», vil er alle like mye verd og må alltid stille opp for hverandre.
Hurum bygger teksten på erfaring hun selv har fått bryne seg på. Hennes kollega fra «leger uten grenser» har selv reist til Sierra Leone for å hjelpe mennesker i nød.
På reisen ble hennes kollega selv smittet av ebola, Hurum prøver i denne teksten å engasjere Norges befolkning til bidra i kampen mot ebola.
Utdrag
Tekstens logosappell er nok ikke like sterk som de andre appellformene. Noe som er med på å styrke tekstens logosappell kan være at hun underbygger sine argumenter.
Hun sier at fattigdom er en viktig faktor til at legemiddelindustrien enda ikke har utviklet vaksiner og medisiner mot ebola. Hurum skriver deretter:
«Disse menneskene har ikke kjøpekraft nok til å utgjøre et interessant marked for legemiddelindustrien». Argumentene hennes er dessuten saklige og relevante.
Tekstens logosappell svekkes av at Hurum i hovedsak bygger teksten på synsing og sine meninger og erfaringer, det er ikke mye konkret fakta hun kommer med.
Det er tydelig at Hurum har mye kunnskap i ryggen, men hvis hun i tillegg hadde støttet seg på undersøkelser og forsøk ville hun kanskje klart å overbevise enda flere.
Patosappell er noe som sterkt dominerer i teksten til Hurum. Hun åpner teksten med å si: «Ut av nestekjærlighet reiste min kollega til Sierra Leone for å kjempe mot ebola.
Nå er det opp til resten av oss å fullføre jobben». Hennes kollega stod frem og tok utfordringen, men nå er det vår tur.
Hurum gir leserne en følelse av felleskap og at vi sammen må kjempe mot ebola. Hun gir oss en følelse av at vi faktisk kan gjøre en stor forskjell.
Legg igjen en kommentar